![[ARK shack anno 1966]](../pics/lille/ark1966.gif)
Idar Lind og Gunnar Strøm
Utgitt av Studentersamfundet i Trondhjem, 1986
Akademisk Radioklubb (ARK) så dagens lys høsten 1923, formålet med opprettelsen var å samle studenter med interesse for radiolytting ved NTH; dem var det en del av.
Da radioteknikk ikke ble undervist som fag ved høyskolen, ble det for å bøte på dette holdt foredrag rundt dette emne på klubbens møter. Foredragsholderne ble hentet fra skolen, og blant klubbens medlemmer.
Noe som sterkt opptok medlemmene av ARK på denne tiden, var Kringkastingssaken. Dette var før NRKs tid, og flere radioforeninger rundt om i landet ønsket å sette igang kringkasting. I 1924 ble «Norsk Radio Forbund» dannet for å representere de ulike klubbene, deriblant ARK, i forhandlinger med myndighetene.
Etter en del forsinkelser og diskusjon om konsesjonsvilkårene ble Kringkastingsselskapet A/S dannet i mars 1925. ARK tegnet seg for en aksje, og det kan nevnes at ARK i 50-årene fikk et brev fra NRK hvor de innstendig ba oss selge dem aksjen tilbake.
I tillegg til å lytte på radio var det noen pionersjeler som hadde syslet litt med radiosending, enda dette var forbudt etter norsk lov. Imidlertid, i 1924 opplyste myndighetene at de ville vurdere å gi lisens til særlig kvalifiserte søkere, en kategori ARK naturligvis mente seg å tilhøre. Søknad om lisens ble sendt ved juletider samme år, men positivt svar ble ikke mottatt før april 1926. Da fikk ARK sitt kallesignal, LA1K, som klubben fortsatt har.
Interessen for kringkasting var økende blant befolkningen, og i 1925 ble det avholdt en radioutstilling i Oslo. ARKs medlemmer mente at Trondheim ikke kunne være dårligere, så arbeidet med å arrangere noe lignende ble påbegynt. Man lokket med at en kringkaster ville være i gang under utstillingen, og interessen blant folk var visstnok stor. Byens radioforhandlere sluttet godt opp om arrangementet, som ble avholdt i perioden 30. januar til 7. februar 1926.
Kringkastingsplanene viste seg imidlertid vanskelig å realisere; man fikk ikke låne en sender. I ARK ble det derfor besluttet å bygge en for anledningen. Radioforhandlerne stilte sine komponentlagre til disposisjon, og høyskolen lånte rom til prosjektet. «Trondhjems Provisoriske Kringkaster» ble, i likhet med utstillingen som helhet, en solid suksess; og medlemmene i ARK fikk fortjent ros fra mange hold for sin imponerende innsats.
Til Studentersamfundet kom ARK høsten 1929, da dette ærverdige bygg sto ferdig. Man fikk til disposisjon to rom på søndre sideloft, der Fotogjengens mørkerom idag ligger, og flyttet inn med mottakere, forsterkere og annen elektronikk. Nå da man endelig hadde fått faste lokaler ble ARK-hybelen også et sted man kunne gå for å stresse ned etter en lang skoledag. Her traff man andre med samme interesse som en selv, som man kunne diskutere radioteknikk eller beslektede emner med. Kaffe i umåtelige mengder ble drukket.
I tillegg til det sosiale, var bygging av ulike bokser med mer eller mindre gjennomtenkte konstruksjoner innenfor svært populært. Man bygde forsterkere og høyttalerutstyr, men først og fremst ble det bygget utstyr med tilknytning til amatørradio, mottakere, sendere, antenner og effekttrinn for å nevne en liten del.
Klubben kom tidlig med i arbeidet rundt UKA. UKA-33 ble det for første gang forsøkt med UKE-sendinger. Programmene ble laget i Samfundet, og deretter sendt på kortbølge opp til Tyholt, hvor de ble sendt ut over Trøndelag Kringkaster. ARK hadde ansvaret for overføringen av programmene, og bidro også med studioteknikere.
Under senere UKEr har opplegget blitt endel forandret; en lang stund lånte man sendere. Disse hadde ofte en del nykker, som det var naturlig at medlemmer av ARK tok seg av. I 1945 fikk man for første gang egen kringkaster for UKA, sendetillatelsen innløp telegrafisk under styrenachspielet på «Go-a-Head». Det ble da brukt en kortbølgesender som tyskerne tidligere hadde hatt stående på Skipsmodelltanken og som ble brukt som støysender. Sammen med to andre sendere av samme opprinnelse utgjorde denne i mange år UKE-senderen.
I 1949 fikk man bl.a. tildelt frekvens i 49-meterbåndet, her var den amerikanske «Voice of America» en forholdsvis nær nabo. På denne tiden gjorde russerne sitt ytterste for å overdøve de amerikanske sendingene. Av og til bommet de litt på frekvensen og traff UKE-frekvensen i stedet. Da var det like før høyttalermembranene kom ut gjennom fronten på radioene rundt omkring. Siste gang man hadde en kortbølgesender i drift var under «Jarragakk» i 1967.
Etter hvert ble det tekniske studioarbeidet overtatt av FK, og ARK fikk også mindre å gjøre med programproduksjon. Man fikk dagens arbeidsinndeling, hvor ARK tar hånd om det tekniske ved overføringen og sendingen, og kun det.
På slutten av femti-tallet begynte man å vurdere mulighetene for sendinger på mellombølgen. Dette var delvis for å gi folk på Østlandet en sjanse til å høre oss, noe de hadde hatt vanskelig for tidligere. Derfor, til «Krakatitt» i 1959, bestemte man seg i ARK for å bygge en mellombølgesender. Byggingen startet i februar på ARK-hybelen, og senderen var driftsklar ti minutter før programstart U-dag!
Til UKA-65 utvidet ARK repertoaret til også å omfatte FM; dette båndet har siden blitt det viktigste for UKE-senderen. Nye, av og til bedre, konstruksjoner har sett dagens lys senere, både på FM og mellombølge. Stereo kom til i 1973, lenge før NRK fikk det. Med senderne plassert på toppen av Sentralbygning II, har antenneoppsettet også blitt svært godt.
Jobben med lysreklame for UKE-navnet hadde ARK for første gang til UKA-31. Materialene dengang var kryssfinér med krøllet aluminiumsfolie utenpå, belyst med lyskastere. Dette var en UKE-jobb ARK hadde frem til og med UKA-47, da overtok andre jobben. Imidlertid, i 1975 fikk ARK seg tildelt denne viktige arbeidsoppgave på nytt, og vi har hatt den siden. De senere UKEr har man hatt mikroprosessor-styring av lyspærene som utgjør bokstavene, slik at en mengde kombinasjonsmåter er mulige når det gjelder slukking og tenning av pærene. I flere uker forut for en UKE, arbeider lysreklamegjengen i dypeste hemmelighet; UKE-navnet må ikke lekke ut før den høytidelige avdukning finner sted. De må naturlig nok tåle endel forhør om hvilke bokstaver de holder på å lage.
Denne orden, som ARK er den høye beskytter for, ble innstiftet i 1939 for å hedre personer fra de tekniske gjengene som hadde ytet en spesiell innsats for sin gjeng eller Samfundet som helhet. Ordenspromosjonen, en høytidelig anledning med antrekk Grand Galla, ble og blir stort sett avholdt hvert år. Selve medaljen er en stilisert sikring, en patron, omsluttet av den greske bokstav Omega; og de hedrete er medlemmer av Regi, FK, D-Gjengen, Fotogjengen eller ARK.
Som nevnt i begynnelsen, ble ARK stiftet med tanke på radiointeresserte studenter. Fortsatt er det ARKs hovedoppgave å bidra med et miljø for akademikere opptatt av amatørradio i en eller annen form. Vårt kallesignal, LA1K, er nok Norges best kjente, og vår stasjon sikkert den mest aktive. Vi kommuniserer med andre radioamatører over hele verden. I det siste ved å bruke månen som en reflektor for radiobølgene. I tillegg kommer byggevirksomheten, som er meget variert og populær; en hybel hvor det foregår en hel del altså. Imidlertid, klubben har også andre oppgaver. Det er vi som sørger for at Klubben og Bodegaen alltid har rene glass til øltørste folk på Klubbaften og Festmøter. Vi er også sjauere for mange av de ulike grupper som underholder Storsalen på fredagskvelden.
De siste 20-30 årene har vært preget av en stadig raskere teknisk utvikling. For Akademisk Radioklubb har dette gitt seg utslag i stadig eksperimentering, spesielt med tanke på høyere frekvenser, mer ambisiøse antenneprosjekter, og en intens lyst til å gjøre eksisterende systemer enda bedre. Heldigvis holdes også «the Noble Art of Amateur Radio», telegrafien, levende. Dette skjer ved at det hvert år arrangeres morsekurs for interesserte, noe som delvis er årsak til at over 75% av ARKs medlemmer har radioamatørlisens.
Hvert år arrangeres en del konkurranser, hvor det er om å gjøre å ha kontakt med flest mulig andre radioamatører, ofte i hele verden, i løpet av en gitt periode, ofte 48 timer. Her har ARK hevdet seg tildels meget godt, også internasjonalt. På de høyere frekvenser eksperimenteres det med eksotiske kommunikasjonsformer som bruk av nordlyset eller meteorskurer til reflektorer. Månen er også brukbar til dette formål, hvis man kan treffe den. Det var et stort øyeblikk da ARK i 1983 for første gang gjennomførte en kontakt via dette himmellegemet.
I skrivende stund kikker man på ARK på mulighetene for å ta ned satellittsendinger til distribusjon i Huset. Selve parabolantennen ligger allerede på taket og avventer fundament samt elektronikken en trenger for å ta ned satellittfjernsyn.
Det passer bra å avslutte her; med beskrivelse av et uferdig prosjekt. ARKs historie er nemlig heller ikke ferdig, og man undres over hvilke interesser medlemmene av klubben vil ha, og hvordan hybelen vil være, ved neste store jubileum: Studentersamfundet 100år!
![[HTML 4.0-validert]](../layout/vh40.gif){kind=small}