ARK 52 år - En historie med slagside

Det var mange skjær i sjøen før denne boken så dagens lys, og forfatterkollegiet fikk den ferdig ved å la endel ambisjoner fare. Forhåpentligvis vil den være til glede likevel.

Den første ideen til en jubileumsbok ble unnfanget i god tid før jubileumsfeiringen i 1973, og egentlig var det ingen original tanke. Nesten et titalls personer har gjennom tidene arbeidet med seriøse planer om å la ARK's meritter nedtegne. Dessverre ble det med planene, og det har vært nære på å gå samme vei med dette forsøket. Til å begynne med kom og gikk folk i redaksjonen uten at det ble skrevet noe videre. Den økonomiske sansen derimot, var mere velutviklet, og på et alt for tidlig tidspunkt skaffet man seg annonsører og annonseinntekter. Kassereren var fornøyd, og skribentene bekymret. Vi er glade for at ikke annonsørene har plaget oss med altfor nærgående spørsmål om hvor det har blitt av boken.

Det har ikke vært lett å skaffe seg god oversikt over virksomheten i ARK. For en stor del bygger vi på samtaler med "gamlekara", men dessverre klager mange over hvor lite de husker fra tiden de var på Radioloftet. Den største vanskeligheten er at ingen har fulgt ARK gjennom lengre tid enn studietiden (den var riktignok lang for enkelte). Vi har fått mange biter å sette sammen, og ut fra dette har vi prøvd å få et bilde av utviklingen.

Vi har hatt et viktig kildemateriale i korrespondansen, som vi har fra hele levetiden (stort sett). Dessuten har vi styreprotokoller, som vi har komplett for etterkrigstiden. Kommentarer og manglende deler av arkivet mottas med takk.

Med dette takker redaksjonen for seg. Samtidig rettes en takk til alle som har bidratt med stoff, og til alle i ARK som har arbeidet med praktiske ting i forbindelse med boken.

Vi vil rette en spesiell takk til Helmer Dahl for hans notat om ARK, som vi har trykket i sin helhet. Vi vil også takke annonsørene og de andre som har støttet oss økonomisk. Uten denne støtten hadde det ikke vært mulig å gi ut denne boken.

Trondhjem, februar 1976

Håkon Solum
Kjell Danielsen
Tore Gylver
Karl Henrik Laache

Innhold

Bakgrunnen

Radiosendinger i den form de er mest kjent - som kringkasting - hadde sin spede begynnelse på kontinentet i 1922. BBC var en av pionerene, og kom i gang med sin virksomhet om høsten samme året.

Vi var imidlertid ikke langt etter. Så tidlig som våren 1923 tok Norge sitt første, om enn noe famlende skritt inn i den nye æra. Initiativet var ganske privat; to ivrige ingeniører i det som den gang utgjorde Televerket, startet prøvesendinger. Den offisielle respons var ikke videre imøtekommende, og et halvt år senere ble senderen demontert og solgt til Sverige.

I mellomtiden hadde den gjort sin jobb - gnisten var tent, og utviklingen lot seg ikke stoppe.

Torleif Dovland, mannen som banet veien for Akademisk Radioklubb, var høsten 1923 klar til å ta del i studietidens gleder ved NTH. Sin praksis opparbeidet han ved Moss Verft, og fikk der for første gang oppleve denne tekniske nyskapningen. Han ble dermed grepet av radiobasillen.

Han var ikke den eneste; interessen var i ferd med å bre seg som en farsott over hele landet. Det var nytt, det var spennende - og det var teknisk. Det er neppe noen overdrivelse når man sier at radio etter hvert ble den største felles hobby nordmenn noen gang har hatt, muligens med unntak av en utbredt form for hjemmeproduksjon og annen form for illegal virksomhet.

Under den første verdenskrig ble det i Norge vedtatt en lov - den berømmelige spionparagrafen - som gjorde det ulovlig å eie radioapparater og komponenter for bygging. Den baserte seg på en lov av 1899 om "Eneræt for Staten til Befordring af Meddelelser ved Hjælp af Telegraflinier og lignende Anlæg", og loven var naturligvis et alvorlig hinder for radioens utbredelse. En viktig oppgave for radiointeresserte nordmenn ble derfor å få loven endret.

Når flere mennesker har samme interessen, er det naturlig å opprette felles fora, og radioklubber grodde opp over hele landet, blomstret i fem-seks år, og visnet så hen.

Stiftelsen av ARK

I Trondhjem møtte Dovland flere studenter med interesse for radio, men det var ingen organisert aktivitet. Dette var tydeligvis ikke tilfredsstillende. Han fikk låne et auditorium på Høyskolen og hengte opp plakater for å invitere likesinnede. På dette møtet ble Akademisk Radioklubb unnfanget.

Datoen for møtet er ukjent, og våre arkiver er tause, men begivenheten kan tidfestes til oktober eller november 1923.

De første leveårene

Det arbeidet Dovland og klubbens styre tok fatt på, var som i klubber flest å etablere det formelle grunnlaget i form av vedtekter og lover. Disse historiske dokumenter er dessverre ikke å finne i våre arkiver, men vi vet at formålet dengang som nå var å skape et felles tilholdssted for radiointeresserte studenter ved NTH.

Klubben hadde ikke noen faste lokaler på den tiden, men man forsøkte å arrangere møter mest mulig regelmessig, en gang i måneden. Temaene var aktuelle radiotekniske emner, og foredragsholderne ble hentet fra skolen og blant klubbens medlemmer.

Datidens radioamatører holdt seg stort sett til lyttersiden, men noen av klubbens medlemmer hadde så smått begynt å gjøre forsøk også med sendere. Denne virksomhet kom imidlertid først noen år senere til å prege klubbens aktiviteter.

Man følte det nok også som et savn at radioteknikk ikke ble undervist som eget fag ved høyskolen, og ikke minst for å fylle dette tomrommet hadde man behov for en forening som kunne sørge for praktiske og teoretiske foredrag om emnet.

økonomien blant studentene har undergått store forbedringer i løpet av disse femti årene, og et radioapparat var en kostbar luksusgjenstand på tyvetallet. Skulle man lytte på radio - ja, så måtte den først bygges, og til det krevdes komponenter. Med en organisasjon i ryggen kunne man gjøre så store innkjøp at kvantumsrabatter monnet. En del av de første brev som utgikk fra klubben var da også forespørsler om billige komponenter, og det er morsomt å legge merke til at dette har fortsatt siden og nesten er blitt et varemerke.

Det første positive svar er datert 23. januar 1924 og var fra A/S Maskinagentur. Klubben ble da lovet 20% rabatt på Kristianiagrosserernes katalogpris med frakt betalt av klubben.

Tidsskriftet Norsk Radio ble adoptert som ARK's offisielle organ, og klubbens medlemmer fikk 50% rabatt.

Vi har ingen opplysninger om konstituerende generalforsamling, men av den organisatoriske oppbygning er i hvert fall styrets sammensetning kjent.

Medlemstallet var allerede kommet opp i 65, et tall som har holdt seg forbausende stabilt.

Etterhvert som klubben utviklet seg, ønsket man naturligvis et permanent tilholdssted, og den 5. oktober 1926 ble følgende brev sendt:

Men svaret var negativt. Høyskolen kunne ikke avse plass til denne virksomheten.

Hjelpen kom fra prof. Bugge på Arkitektavdelingen. Det var satt opp en rekke små forsøkshus (2x2m) for å teste forskjellige kledninger og isolasjon, og i nr. XXIV fikk ARK innstallere seg i 1927. Her ble først en, senere flere sendere satt opp, og det ble stadig forandret. Mange av radioklubbens medlemmer har tilbrakt netter der ved sin stasjon og med kaffekannen på en kokeplate.

NRF og kringkastingssaken

Allerede i 1923 var Norsk Radio Klub opptatt av "de forskjellige spørgsmål i forbindelse med rundtelefoneringens indførelse her i landet" og bad i et brev av 10. september 1923 om å få lov til å representere ARK i forhandlinger med myndighetene. De hadde bedt Handelsdepartementet "nedsette en komite til løsning av alle spørgsmål vedrørende radiotelefonering i likhet med hvad der nylig er gjort i England".

Ordet kringkasting var ennå ikke kommet i bruk, selv om den engelske betegnelsen "broadcasting" enkelte ganger ble benyttet.

NRK ønsket å få innstallert en "rundtelefonisender" på 1 - 2kW i Oslo ved å danne et aksjeselskap. Dette drøyet naturligvis, men noe av NRK's arbeid ble kronet med hell, og 2. oktober 1924 kom de foreløpige tekniske forskrifter for autorisasjon av radiomottagerapparater. Av disse regler bør nevnes:

Begrunnnelsen var ikke teknisk, men at "for lange antenner tillades ikke av hensyn til de praktiske ulemper som opprettelse av sådanne medfører for almenheten".

Etter en tids nøling bestemte ARK seg i et brev av 2. februar 1924 for å gi NRK sin fullmakt. Man hadde fryktet at NRK i sine forhandlinger med Telegrafstyret og Handelsdepartementet ikke ville ta nok hensyn til særinteressene i distriktene utenfor Oslo.

Antall radioamatører her i landet var etter hvert kommet opp i flere tusen, og de fleste hadde bygget sin egen mottager. Myndighetene fant da ut at her var det penger å tjene, og lisensavgiften ble lansert. Problemet var imidlertid å finne ut hvem som var i besittelse av apparater.

Tidsskriftet "Norsk Radio" tok opp saken i sitt april-nummer 1924 etter avtale med telegrafdirektøren. Alle eiere ble anmodet om å gi beskjed til Telegrafstyret.

ARK var enig i denne fremgangsmåten og lovet å støtte aksjonen. Klubben erklærte seg også villig til å søke lisens når Telegrafstyret hadde fått sine lover klare.

Norsk Radio Klub derimot var ikek helt enig i dette opplegget. De var redde for at forhandlingsposisjonen overfor myndighetene skulle bli svekket og mente det fikk være nok å anmelde antennene til Telegrafstyret. Dessuten ønsket de at klubben som sådan skulle ta standpunkt til de regler som var ventet fra myndighetene før de enkelte medlemmene foretok seg noe.

NRK hadde støtte fra Bergens Radio Amatørklub. Begge var redde for at de skulle bli skjøvet ut over sidelinjen når lisensbetingelsene skulle drøftes. Løsningen var, mente de, et landsforbund for radioamatørene i Norge, og i mai 1924 ble innbydelser sendt for dannelse av et slikt forbund. Ideen ble godt mottatt av ARK, som sendte sin formann, Dovland, som klubbens representant til stiftelsesmøtet.

Samtidig med dette hadde ARK tatt initiativ for å få sendetillatelse. To av klubbene som støttet forslaget var fra Tromsø og Rjukan. De ønsket også at ARK skulle representere dem på stiftelsesmøtet i landsforbundet.

Møtet fant sted den 8. juni på Grand Hotel i Oslo. Formiddagen var avsatt til forhandlinger, men etter lunch var det besøk på Kristiania Radiostasjon på Tryvann.

Det ble virkelig enighet om å danne "Norsk Radio Forbund" med NRK's formann, ing. Bødtker som president og med Dovland som et av styremedlemmene. Dovland greide også å få formannen i Tromsø Radioklub innvalgt som styremedlem. Dette ble vel mottatt i Tromsø og ga grunnlaget for en god kontakt mellom denne klubben og ARK. Dengang som nå var det distrikspolitiske hensyn å ta.

Norsk Radio Forbund arbeidet det første året, 1924, vesentlig med å få klarhet i kringkastingssaken. Dette innebar forhandlinger med Telegrafstyet og Handelsdepartementet. NRF ble under disse forhandlingene betraktet som representant for den radiointeresserte del av befolkningen.

Den 3. oktober 1924 fikk Handelsdepartementet bemyndigelse i statsråd til å gi konsesjon på kringkasting. Det skulle opprettes et aksjeselskap for å drive senderen og lage programmene. Konsesjonsbetingelsene ville da vesentlig bestemme senderens størrelse, dens dekningsområde og inntektsfordelingen. Sistnevnte bestod først og fremst av stempelavgift på mottagere og "radiolamper".

Først ute var Kringkastingsselskapet AS med konsesjon på Kristiania og østlandsområdet innenfor en radius av 150 km.

Konstituerende generalforsamling ble holdt 12. mars 1925 og ARK hadde tegnet en aksje a kr. 50,-.

Samme fordelingsnøkkel ble benyttet for den faste årsavgift for hvert apparat. Avgifter på apparater utenfor konsesjonsområdet derimot tilfalt i sin helhet Telegrafvesenet.

Veien til senderløyve

Som allerede nevnt var det for radiolytterne at Akademisk Radioklubb ble dannet. Radioamatører, med det man i dag legger i ordet, var ennå en sjelden vare, og de fleste hadde vel mer enn nok med å bygge mottagere og lytte på kringkastingsstasjoner. Noen av klubbens medlemmer hadde imidlertid drevet forsøk som senderamatører en stund, inspirert av framgangen på kontinentet hvor utviklingen hadde begynt tidligere.

I mai 1924 fikk ARK et brev fra en fransk senderamatør. Han fortalte stolt om sin sender som skulle være så god takket være de spesielle spolene, kobberbånd istedenfor de vanlige rør. De rapportene han hadde fått var gode, og nå ønsket han toveis kontakt med Norge.

Men ARK hadde ingen mulighet til å være med på eksperimentet. Det var strengt forbudt å bygge og bruke en radiosender her i landet. I svarbrevet ble det også uttrykt tvil om kontakt kunne oppnås med de korte bølgelengder, 100 - 300 meter. Om sommeren var det vanskelig å høre de utenlandske stasjonene på disse frekvenser, endog BBC.

Men ARK kunne ikke i lengre tid akseptere at norske amatører ikke skulle få være med på denne utviklingen. Den 16. mai ble det sendt brev til alle landets radioklubber; et initiativ for å få samlet kreftene. ARK ønsket å anskaffe en liten rørsender for telegrafi og telefoni for eksperimentelle formål, men regnet det for lite sannsynlig at en enkelt klubb kunne oppnå lisens. Vi ønsket derfor å få de andre klubbene med på en felles søknad for på den måten stå sterkere overfor myndighetene.

Svarene var positive, og idéen ble støttet. NRK i Oslo var imidlertid noe reservert. De hadde vært i kontakt med Telegrafstyret uten særlig respons og regnet med at vi måtte vente til "rundtelefonispørsmålet" var løst.

Dette skjedde like før NRF ble dannet, og de fleste håpet at den nye fellesorganisasjonen ville ta seg av saken. Vi ble ikke skuffet, i et brev av 8. november 1924 kunne de opplyse at myndighetene ville gi lisens til særlig kvalifiserte søkere.

En måneds vurderinger gav som resultat at ARK mente å oppfylle kravene, og 16. desember 1924 ble vår søknad om lisens sendt. I søknaden het det at de fleste av klubbens medlemmer var studerende ved elektroteknisk avdeling, og at de med senderlisens kunne drive praktiske forsøk med forskjellige typer vakuumrør utover laboratorietiden (en type argumentasjon som ennå anvendes). I tillegg var det to telegraffunksjonærer i klubbens styre.

Denne søknaden gjorde tydeligvis lite inntrykk på Telegrafstyret, for i april 1925 måtte vi spørre om søknaden i det hele tatt var kommet fram. 14 dager senere kom de første livstegn, saken var under behandling i Telegrafstyret, og vi måtte vente til endelig bestemmelse var truffet.

Dette tok tid, og etter kgl. resolusjon av 5. februar 1926 kunne Telegrafstyret 4. mars samme år presentere sine foreløpige betingelser for senderlisens:

Avgiften ble satt til kr. 15,- pr. halvår, maksimal antenneenergi til 20W og antennelengden måtte ikke overskride 45 meter. Operatøren måtte kunne sende med morsenøkkel og motta etter øret 40 ord pr. minutt. Dette ble raskt tolket som 40 tegn pr. minutt.

Denne foreløpige amatørsendetillatelse ble sendt til NRF og derfra videre til landets radioklubber for uttalelse. ARK ville endre bølgeområdene slik at man fikk harmoniske frekvensbånd og foreslo derfor å supplere 29 - 35 meter med 14,5 - 17,5 meter. Slike bølgelengder ville gjøre det lettere å skifte frekvensområde.

Dessuten ønsket klubben at prøver på tekniske kvalifikasjoner og ferdighet i morse også kunne avlegges andre steder i landet enn i Oslo.

Endringsforslagene ble sendt til Oslo, men svaret var skuffende. Forbundet mente at Telegrafstyrets forslag var det gunstigste. En liten endring ønsket de, nemlig å få med området 43 - 47 meter som var felles européisk. Dessuten ville de amputere området 69 - 81 meter til 69 - 75 meter for ikke å kollidere med det amerikanske 75 - 81 meter!! Et ekstra bølgeområde som ble foreslått av ARK, ville, etter forbundets mening, kunne forsinke saken. NRF ville forøvrig at kravene til morseferdighet skulle være 60 tegn pr. minutt.

En annen ting som opptok forbundet på denne tiden, var medlemsskap i IARU, International Amateur Radio Union, som ble stiftet i Paris i 1925. Én mann i hver klubb burde melde seg inn i Unionen gjennom forbundet, og kontingenten var 1 dollar pr. år. ARK ville naturligvis gjerne være medlem, og Sigurd Saxegaard ble vår første representant.

Forbundets forslag om å endre minimumskravene i morse til 12 speed ble ikke nådig mottatt i ARK, og det ble protestert kraftig. Etter klubbens mening var jo 8 speed passende og kunne oppnås uten altfor mye arbeid! Men vi ble nedstemt, norske amatører skulle ikke ha lavere standard enn de utenlandske.

Den 20. mars mottok vi svar fra Telegrafstyret med betingelsene for utstedelse av sendertillatelse. De er her gjengitt i sin helhet, og man ser at alle forslag som er gjort av NRF er tatt til følge.

Kravene var harde, men 16. april 1926 ble klubbens søknad sendt, og ARK mottok signaturen, LA1K, den 26. april.

Nå hadde klubben fått den etterlengtede lisens, men stod uten sender. Saken hadde trukket i langdrag, og i løpet av de to år som var gått, hadde de ivrigste medlemmene nådd den avsluttende del av studiet, og skolen ble prioritert. Nye krefter måtte til, og klubben kom på luften først i februar 1927. Senderen var bygget opp i anledning et klubbmøte og ble rigget ned etterpå. I løpet av kvelden ble det imidlertid oppnådd kontakt med en østerriksk amatør.

Senere fikk ARK overta et forsøkshus på NTH, og 10. desember 1927 kom LA1K permanent på luften.

Almindelige betingelser for utstedelse av sendetillatelser

Av dem som ønsker å benytte stasjonen til telegrafering vil dessuten bli krevet en ferdighet i sending med morsenøkkel og mottaging efter øret som foreløbig er fastsatt til 12 ord pr. minutt.

Radioutstillingen i 1926

Sommeren 1925 kunne man ikke unngå å legge merke til annonser og annen reklame for en radioutstilling NRF skulle arrangere i september - den første Radio Landsutstilling.

En slik begivenhet skulle selvfølgelig foregå i Oslo, men da ARKs medlemmer møttes igjen etter sommerferien, fant de fort ut at Trondhjem ikke kunne være dårligere. Mottoet var at kan de i Oslo så kan også vi. Tanken på et overskudd som skulle gi penger i kassa, var nok også en medvirkende årsak.

Dessuten var det et håp at utstillingen ville sette fart i saken om opprettelsen av en kringkastingsstasjon i Trondheim. Radio var ennå et nytt medium, og det var nødvendig å skape interesse og entusiasme.

Begynnelsen var forsiktig, man trengte oppslutning fra byens radioforhandlere og grossister. Idéen fanget, og en utstillingskomité på 5 medlemmer ble valgt. Radioforhandlerne fikk 2 og ARK 3 med Dovland som formann.

Utstillingen skulle holdes i Håndverkerforeningens lokaler i tiden 30. januar - 7. februar 1926, og innbydelsene ble sendt ut i oktober med svarfrist til 20. november. Som ekstra lokkemat ble det i innbydelsen fremhevet at en kringkastingsstasjon i nær fremtid ville bli opprettet i Trondheim.

Interessen var stor, og all utstillingsplass ble benyttet. Kringkastingsplanene derimot materialiserte seg ikke, og man forstod etter hvert at sendingene ikke ville komme i stand i tide for utstillingen. At publikum kunne få høre kringkasting hadde vært det store trekkplaster i Oslo, og noe måtte gjøres. Et forsøk på å få låne en sender mislyktes, og utveien var, mente man i ARK, å bygge en sender for anledningen.

Prosjektet som ble døpt "Trondhjems Provisoriske Kringkaster", ble en suksess, og sammen med utstillingen er det antakelig den største innsats ARK har gjort. Vi har derfor tatt med et utdrag av den beretningen som ble skrevet da det hele var overstått.

Økonomisk var det også vellykket, og overskuddet på 1000 kroner ble delt likt mellom ARK og forhandlerne.

Fra Radioutstillingen i 1926.

Beretning om Trondhjems Provisoriske Kringkaster

Fra 30. januar til 7. februar 1927 blev der i Trondhjem avholdt en radioutstilling. For at utstillerne skulle få demonstrere sine apparater, blev der av medlemmene i 'Akademisk Radioklubb' montert en liten kringkaster på 'Norges Tekniske Høiskole'.

Ved megen imøtekommenhet fra telegrafmyndighetene, de militære myndigheter og fra radioforhandlernes side, fra professorene ved NTH, blev der i løpet av kort tid en fuldt brukbar kringkaster av disse sammenlånte saker.

Fra Telegrafstyret fikk vi lånt en av de udmerkede Marconi mikrofoner og en A mikrofonforsterker.

Militærmyndighetene i Trondhjem overlot oss en av ingeniørvåpenets transportable antennemaster samt endel utstyr til studio.

Byens forskjellige radioforhandlere stillet beredvillig sine lagre til vår disposisjon.

På høiskolen fikk vi de nødvendige rum i fysisk og elektroteknisk institutt. Studio og forsterkerrum var plassert i kjelderetagen på fysisk institutt, senderrummet var på loftet i elektroteknisk institutt, hvis elektriske utstyr også blev stillet til vår disposisjon.

Innsendte rapporter

Den beste bedømmelsen av de oppnådde resultater ved kringkasteren skjer ut ifra de innsendte rapporter fra lytterne, og jeg skal derfor vie dem en litt utførlig omtale, idet jeg vil begynne med de fjerneste og siden ta de nærmeste, som igrunnen allikevel blir de viktigste.

(I alt 12 brev kom fra Storbritannia. De var alle enstemmige i sin dom 'clearly'.)

'Söndag hörde jag med full högtalarstyrka, klart och tydligt -- Döremot kann jag få meddela, att jag har svårt att höra Oslo. Hoppas därför att Ni snart börjar regelbundna sändingar, att jag kann få höra norska ofta, som jag och min fru är mycket förtjusta i --'.

Stavanger, 1-D-1: 'Ualmindelig kraftig og tydelig, styrken som Aberdeen og Newcastle. Bergen betydelig svakere --'.

Det fremgår tydelig at vi i de ni dagene på det kraftigste har forestått å vekke interessen for kringkastingen i Trøndelag, alle spør efter den kommende stasjon, noen også efter aksjer i den. Og rundt om i byen, på gaten og på trikken, hørte man stadig vekk radioprat: Krystaller og lamper, antenne og høispenning var ord som kildret våre radioøren.

Da vi sluttet, fikk vi naturligvis en masse oppfordringer om å fortsette, om ikke annet så hver lørdag og søndag. Men vi sa nei av mange grunner, bl.a. fordi vårt mål med altsammen var jo at det savn som ville bli efter stasjonen skulle hjelpe til å skaffe Trondhjems faste kringkaster til verden.

Programmene

Ordningen av programmene hadde vært vanskelig for oss, som ikke var så kjendte med folk og forholdene i byen. Vi fikk dertil heldigvis bistand av en interessert trønder, ing. Hatling, som overtok hele jobben med dem. Telegramnyhetene fikk vi velvilligst fra NTB's Trondhjemskontor.

Stasjonens tekniske beskrivelse

Antennesystem. Det ble anvendt 1 tråd, 28 mm² bronse, inrettet som L-antenne. Lengde 80 m, høide 20 m.

Jord hadde vi liten lyst til å bruke og var også vanskelig å skaffe. Vi satte derfor op en motvekt, bestående av to parallelle tråder; avstanden mellem dem ca. 25 m, høide over jord 2m, lengde ca. 120 m symmetrisk under antennen. Det viste sig at dette system var meget effektivt.

Ved den første prøve hadde vi bare den ene motvektråden ferdig, og da vi siden fikk den andre med, steg antennestrømmen med over 50% ved samme input. Retningen av hele systemet var øst-vest med innføring i øst.

Senderen. Til sendersystem ble valgt en Hartley, løst koblet til antennen. Modulasjonssystemet var Heisings. Til oscillator blev brugt en Philips Z 1V, som uten å overbelastes oscillerte med 2100 Volt på anoden. Anodestrømmen var da mellem 140 og 150 mA (300 Watt input).

Gitterkondensator og gitterlekk blev for enkelthets skyld ikke brugt. Isteden blev anvendt en pos. gitterforspenning på 50 Volt.

Der blev anvendt to modulatorlamper, Z 111, parallellkoblet. Forsøk med en motstand på 10 000 ohm i modulatorlampenes anodekrets blev oppgitt da motstanden ikke tålte belastningen. Anodespenningen blev derfor satt noe lavere enn fra først av tenkt. Gitterforspenning ca - 15 Volt.

Som siste forsterker før modulasjonen blev brugt en Marconi LS-5 lampe. Anodespenningen var 300 Volt, gitterforspenningen - 30 Volt. Transformatorkoblet.

Trøndelag Provisoriske Kringkaster.
Studio - bemerk ullteppene!

Senderen. Til høyre på midten ses røret og til venstre ses anode-choken.

En av våre største vanskeligheter var konstruksjon av et brukelig filter for den høispente generatorstrøm som samtidig kunde være choke for modulatoren. Hertil blev brugt en rekke gamle transformatorspoler, som sammen med et par jernkjerner gav to drosselspoler på 40 - 50 Hy hver. Filterkondensatoren var på 3 uF.

Samtlige lamper fikk sin glødestrøm fra instituttets 20 Volts akkumulatorbatteri. De nødvendige gitterforspenningene og anodespenningen til LS-5-lampen fikk vi fra flere sett Junger høispenningsakkumulatorer.

Anodespenningen fikk vi fra tre seriekoblede likestrømsgeneratorer, hvorav to var regulerbare optil 750 Volt pr. maskin. Den tredje, regulerbar optil ca. 1200 Volt, stod isolert fra gulvet på porcelensisolatorer. Både i maskin- og senderrum var det hovedbryter for høispenningen. I maskinrummet var det dessuten anbragt voltmetre for kontroll av spenningene. Av mangel på instrumenter kunde vi dessverre ikke plassere noget høispenningsvoltmeter i senderrummet.

Ellers var sendermateriellet av alle mulige og umulige deler som for det meste slett ikke kunde tenkes å bli anvendt i en kringkaster. Tiden tillot oss heller ikke å prøve andre systemer eller forandre nevneverdig på den fra først av uttenkte kobling.

De anvendte belastninger på lamper o.l. samt bølgelengden (370 m eller 811 kHz) blev fundet å væ det beste med det forhåndenværende materiell, verdiene var tildels ganske kritiske.

Antennen på jordet bak Elektro.

Monitormottager og modulator.

Der blev opnådd en antennestrøm på optil 5 A som svarer til ca. 100 Watt i antennen.

Til å kontrollere moduleringen hadde vi på senderrummet et 'Småen' krystalapparat med hodetelefoner.

Studio. Studio var 6 x 10 m, og høiden var 2,2 m. Vegger og tak blev kledt med ulltepper. Halvparten av gulvet, nærmest mikrofonen blev også dekket med matter og ulltepper.

Mikrofonen, som var Telegrafvesenets Marconi-Sykes Magnetophone, stod i et hjørne omtrent i brysthøide, og magnetiseringsstrømmen til mikrofonfeltet blev levert av et 8 Volts automobilbatteri.

Mikrofonens membran, the movingcoil, blev ophengt på tre bomullskuler og festet med noen dråper gummisolusjon.

Allerede om mandagen var vi i full gang med å rigge ned igjen dette omfattende anlegg som den hele tid hadde virket udmerket og uden nogen knirk eller uheld av betydning. De følgende dager var vi optatt med å gå omkring på skolen og kjøre rundt i byen med en lastebil for å finne igjen eiermennene til alt vi hadde lånt.

Det var en imponerende pionerinnsats gutta i ARK utførte den gangen, men selv om de samme mulighetene ikke er til stede i dag, er dette til dels fulgt opp ved bygging og ved driften av UKE-senderen.

Notat om Akademisk Radioklubb ved NTH

Tiden jeg var med i Radioklubben (som den kaltes) var omkring 1927 - 32. Desværre har jeg ikke oppbevart noen papirer, så jeg kan gi lite sikre data, og det kan være tilfeldig hva jeg husker.

Først noen ord om radioteknikken den gang, særlig blandt amatører. Rørene var trioder, og utvalget lite. De var også kostbare - ikke minst for studenter, for dengang var det lite penger. Andre komponenter var også dyre, og alle amatører laget meget selv, helt til å kjøpe deler og sette sammen variable kondensatorer, eller i enkelte tilfeller lage dem selv. Kobling var en stor kunst, som når det skulle være fint, ble utført med 'Rasmussens firkantede forsølvede koblingstråd', som ble bøiet i rette vinkler, så det hele så geometrisk og vakkert ut.

Frontplatene var oftest av ebonittplate, og det var et ingeniørarbeide å lage fin fordeling av knottene. Platene var blankpolerte, men de omhyggeligste slipte dem matte, da det ble sagt at poleringen hadde gjort dem litt ledende.

Overhodet var 'lavtap' en viktig sak, og det var meget diskusjon om 'low-loss' - og senere 'low-low-loss' og 'ultra-low-loss' konstruksjoner. Spoler ble laget på utspekulerte måter, med rund tråd, med flat tråd og med forskjellige metoder for ikke å få dielektriske tap. Skjærming og hvorledes den virket var et omstritt emne, noen brukte tinfolium, andre optil tykke kobberplater, og rør.

Dengang var superhetrodynmottagere ingen selvfølge, tvertimot var det en mengde forskjellige arter og de fleste 'direkte-mottagere'. Gode blanderør fantes ikke, og særlig hadde man ikke fått flere kondensatorer på en aksel, slik at ved 'super-mottagere' ble avstemningen av forkretsene og oscillatoren uavhengige og ikke lett. Mange brukte ingen forkretser, men da ble avstemningen flertydig. Samtidig var det også et ønske å holde antallet rør nede, på grunn av prisen og fordi alt ble drevet fra batterier som måtte belastes så lite som mulig. I Amerika var stilen en annen, der var det fint med så mange rør som mulig, og antallet ble brukt som et slags mål på kvaliteten, - 10 og 12 rørs mottagere var noe storslagent. Hos oss var det annerledes, det ble uttenkt en utrolig mengde utspekulerte mottagere, mange med fantasinavn. Av de mer populære var refleks-mottagere, hvor man brukte de samme rørene for høi- og lavfrekvens forsterkning. Ofte ble det 2 - 4 gjensidig avhengige avstemningsknotter, og det var en kunst å få en slags båndkarakteristikk, selv om kvaliteten på lavfrekvenssiden ikke ble tatt så tungt. Hverken telefoner eller høittalere var særlig gode, de siste var oftest 'elektromagnetiske'.

Følsomheten ble øket ved tilbakekobling, og det var et problem å ikke få forandring i avstemningen når tilbakekoblingen ble endret, likeså å ikke få for meget hyling. Det siste var det rikelig av.

Når mottagerne fikk mange trinn ble problemet å få tilbakekoblingen under kontroll, og det var meget diskudjon og arbeide med nøitralisering. Selvsagt forelå oftest rikelig med vill kobling, og ofte var de små mottagerne best. Enkle som midlene var, ble følsomheten slett ikke dårlig, og det var overraskende hvor meget man fikk ut av disse hjemmelagede apparatene, men de var ikke lette å behandle.

Efter 1930 begynte flergitter-rørene å komme. Mens hittil den teoretiske interessen hadde samlet sig om kretsteknikk og den rette konstruksjon av 'koblede kretser', ble rørteknikken et viktig emne, og konstruksjon av mottagere fikk fastere form.

Meget av diskusjonen dreiet sig om praktiske konstruksjoner og alle slags knep, og mindre om teori. Noe ble det av det siste også. De utpregede 'byggere' brukte engelske og tyske tidsskrifter og den eneste norske publikasjonen 'Norsk Radio', mens de mer høitidelige leste Zenneck's store bok og så Barkhausen. Hans lærebøker hadde en stor prestisje. De var også gode.

For sendere var saken noe enklere. De var efterligninger efter profesjonelle, og prinsippene var klarere, både konstruktivt og teoretisk. Endel studenter var fra Telegrafverket og hadde vært telegrafister eller radiofolk tidligere, og var derfor rutinerte. Den første 'ukesenderen' var ingen dårlig prestasjon.

Kraftforsyning var alltid et problem. For mottagere var batterier mest brukt, men efterhvert kom likeretterne for strømforsyning, med det høitidelige navn 'batterieliminatorer'. Vanskeligheten lå i filtreringen, for elektrolytiske kondensatorer var dengang ikke gode, og de vanlige var store og dyre.

På lavfrekvnessiden avklaret motstands- og transformatorforsterkning sig. Det er overraskende hvor lang tid det tok, og hvor dårlige transformatorene var. Stor utgangseffekt var sjelden.

Tiden omkring 1930 var interessant. Vi begynte med et virrvarr av mottagertyper, trioder, tilbakekobling, A-, B-, og C-batterier (for gløding, anodespenning og gitterforspenning) og endte med 'enknappavstemning', båndkarakteristikk, nettdrift og ganske bra høittalere. Vi lå ikke noe efter den profesjonelle radioteknikk. De mottagere som kunne kjøpes (men ingen amatør med respekt for sig selv gjorde det) var også enkle. Den første type fra Elektrisk Bureau og fra Tandberg (Tommeliten) var tilbakekoblingsmottagere, og små.

Teoretisk interesse var ikke så alminnelig, men også der var det en overgang, hvor man løsgjorde sig fra pionértiden. Til å begynne med var Bjerknes' betingelse for 'ekstremt løs kobling' og opførelsen av 2 avstemte, koblede kretser og lignende, den store videnskapen, for ikke å snakke om alle mysteriene ved antenner. Efterhvert kom en mer realistisk forbindelse mellem teori og konstruksjon. Den rene teori ble lite dyrket - det er tvilsomt om noen prøvet sig på Hertz' 'Ausbreitung der elektrischen Kraft' eller lignende.

Kringkasting hadde mindre interesse, selv om det var et staussymbol å få inn London og Hamburg - de to mest populære utenlandske stasjonene - rent og klart, og det var også en sport å høre på fjerne og underlige stasjoner.

Allikevel var det selve byggingen som var det store i Radioklubben, også amatørsending. Til stadighet ble det drevet morsekurser, for telegrafi var det alminnelige.

Mange fra elektroavdelingen var med, men i den tid var interessen for radio helt alminnelig, så studenter fra andre linjer var godt representert. Interessen var ekte, og kunne godt kalles lidenskapelig. Vi stod overfor noe eiendommelig og nytt. Vi snakket ikke om forskning og samfunnsmessig betydning, som er populært i dag, men vi var optatt av noe som var morsomt og som ga oss problemer som vi giklk helt op i og vi hadde oplevelser som for oss var helt nye. Vi hadde følelsen av å være med på noe som ingen hadde oplevet før, eller i alle fall svært få, og vi kunne finne på noe hele tiden. Begeistringen for dette er kanskje ikke så lett å forstå i dag. Det er ikke lett å peke på noen parallell, og situasjonen var egenartet. Vi kunne holde på med en ny teknikk, som kunde dyrkes med enkelt verktøi på kjøkkenet eller på en hybel, og hvor man kunde eksperimentere så billig at selv en student som snudde på skillingen kunde være med.

Selvsagt var penger, verktøi og annet utstyr en begrensning, og derfor var Radioklubben så viktig. Ved å gå sammen på denne måten, kunde vi få helt andre virkemidler, samtidig som vi lærte av hverandre og fikk et miljø.

Akademisk Radioklubb var ikke høitidelig organisert, og det var få formalia. Vi var nærmest en gjeng, hvor tingene ordnet sig under marsjen. Enkelte møter ble holdt ved Elektroteknisk Avdeling på aftenstunden, men oftest på Fysisk Institutt. Det siste hadde en særstilling, for Professor Sæland hadde opnådd å få bygget det stort, egentlig større enn NTH trengte. Derfor var forholdene rummelig rent fys¡sk, men også i overført betydning. Professor Holtsmark var liberal og så gjerne at det foregikk ting, så det var atskillig radio-virksomhet der utover aftnene. Enkelte assistenter ble også gitt opgaver i radioteknikk som regulært arbeide. Verkstedet var godt og mekanikerne velvillige. Instrumentmaker Reed bør nevnes, han var den egentlige intendant. En ordensmann, men vennlig. På en stillfærdig måte var han hjelpsom, men forstod å bli respektert. Når det ble et så hyggelig samvirke mellem Radioklubben og Fysisk Institutt, skyldtes det for en stor del Reed. Av og til gikk det jo over streken, som da en av studentene nærmest flyttet inn i et laboratorium og vasket sine skjorter og strømper der og hang dem op på en snor. Da ble det skredet inn. Vi fikk holde oss til teknikken.

En god hjelp var at Radioklubben fikk disponere et av de såkalte forsøkshusene. Lans kastet bak Fysisk Institutt sto i de dager en lang rekke små hus, som ble brukt til å studere varmeisolasjon m.v. i bygninger. De var på ett rom på noen få kvadratmeter hver. I et av disse ble en sender satt op, senere flere og de ble stadig forandret. Mange av Radioklubbens medlemmer har tilbragt netter der ved sin stasjon og en kaffekanne på en kokeplate.

Igrunden var det en løs kontakt mellem den rene undervisning i radio og Radioklubben. Ved Elektroteknisk Avd. ble det årsarbeider og diplomoppgaver som dominerte. Ved Fysisk Institutt arbeidet Erik Julsrud med forsterkere, Fredrik Møller med akustikk og Vedbjørn Tandberg med høittalere, men dette hadde ingeting med Radioklubben å gjøre. Selvsagt bidro det til miljøet. Mange andre navn kunne nevnes.

Da Studentersamfundet fikk sin nye bygning, ble et langt rum på loftet satt av til 'Forsterkerkomiteen'. Det lå et rett op for trappen og hadde vinduer mot gården. Rommet var delt i ett ganske stort og ett lite. Her fikk mange fra Radioklubben sin gang, for det var vel nokså uklart hvor grensen mellem Forsterkerkomite og Radioklubb egentlig gikk. I alle fall ble det gjort meget radioarbeide her oppe, både individuelt og som fellesarbeide.

Delvis var det de faste installasjonene for huset, hvor det lille rommet var 'kontrollrom', og efterhvert ble bra utstyrt. Delvis var det store rommet verksted, delvis radiostasjon. Folk kom og gikk nokså ukontrollert, men det hele gikk bra i et hyggelig samarbeide. Noe misbruk eller utglidinger synes ikke å ha forekommet.

Forsterkerkomiteens virksomhet faller vel egentlig utenfor her, men da i praksis grensen var flytende, bør det vel sies et par ord. På denne tiden ble det klart Rice-Kellog høittalerne var den rette løsning, de brukes jo den dag i dag nesten overalt. Det ble anskaffet et par store utgaver fra General Electric, og K. Weedon laget kasser til dem med foldede horn. Disse to kassene fikk navnet 'Martha' og 'Maria' og ble dratt rundt i huset efter behov, de var sørgelig tunge. En stor forsterker ble bygget, men kraften var et problem. Av en gammel motor bygde Halfdan Sogn ettankeromformer med dempeviklinger, for å skaffe passende likestråm. Kanskje var endel andre folk også med på disse arbeidene. Resultatet ble efter tidens mål et stort elektroakustisk oplegg, men lyden var ikke altid den beste, kanskje mest fordi Storsalen var meget vanskelig akustisk, samtidig som det var fristende å skru volumet kraftig op. Det finnes forresten mange anlegg i dag på flyplassen og jernbanestasjoner som er dårligere.

Tross disse ydelsene og de nevnte arbeidene ved Fysisk Institutt våknet det ikke noen interesse for elektromekanikken. Grammofoner m.v. arbeidet ingen med, og det var liten forståelse for at i radio- og lydteknikk ligger ofte de største problemer på den mekaniske og materialtekniske siden, og at de konstruktive opgavene ofte er vanskeligere enn de kretstekniske. På dette punktet adskilte miljøet på og omkring NTH sig fra de fleste andre steder.

Radioklubben var en kameratkrets som dyrket radio som hobby. For noen ble det en avsporing bort fra mer seriøsbeskjeftigelse med faget. For noen ble det en inspirasjon. Som et kontaktsted for unge mennesker med en felles interesse var den fremrakende, fordi den var så alvorlig, så opriktig og samtidig så uformell.

Stasjonen LA1K i 1933, over sender og mottager, under powersupply. Vinduet er ut mot søndre gårdsrum. Legg merke til 7AA fra Chile! Formodentlig er det til ære for fotografen at det er så ryddig! [Powersupply]

Slutten av tyveårene og begynnelsen av tredveårene

Høsten 1929 sto det nye Huset til Studentersamfundet i Trondhjem ferdig, og dermed var en seks år lang omflakkende tilværelse for Radioklubben slutt. ARK var tidlig ute med å sikre seg rom for virksomheten sin, og fikk til disposisjon to rom på Søndre Sideloft. Disse to rommene skulle komme til å bety svært mye for medlemmene, ikke bare i form av øket studietid, men like mye, om ikke mer som et sted man kunne gå for å slappe av etter endt dag på Høyskolen, et sted der man traff likesinnede, og et sted der man kunne arbeide med radio og annen elektronikk.

Hoveddelen av klubbens virksomhet var naturlig nok amatørradio, men forsterker og høyttalervirksomhet florerte også ganske bra, noe vi skal komme tilbake til. Utstyret på denne tiden ville neppe falle særlig i smak hos dagens amatører, det hadde så absolutt sine nykker som gjorde at man skulle kjenne utstyret svært godt for å kunne bruke det ordentlig. Senderen var gjerne en direkte nøklet oscillator som enten var koblet direkte til antennen eller via et forsterkertrinn. Kvaliteten på sendingene var nok også så som så, men det gjorde ikke så mye som det gjør idag, fordi det bare var noen få tusen amatører som var aktive i hele verden. Da tålte man gjerne litt urene signaler. Mottageren i Radioklubben var etter datidens målestokk svært avansert. Det var en såkalt 'Autodynmottager', enslags super, som brukte den da ganske nylig oppfunne pentoden som mixer, eller 'selvsvingende første detektor'. Den ble bygget som erstatning for klubbens gamle reaksjonsmottager etter en beskrivelse i Wireless World i ca. 1930. Antennen var en vertikalantenne som var plassert på taket av scenehuset, og som ble fødet med en stigefeeder, en såkalt 'Jakobs-leider' etter bibelhistorien om Jakob og himmelstigen. Stort sett var det nok kontakter innen Europa, men riktig lange kontakter forekom også. I arkivet finnes et QSL-kort fra 7AA som sendte fra Ildlandet på sørspissen av Sør-Amerika.

At aktiviteten på Radioloftet var upåklagelig kan også leses ut ifra disse notisene ifra Ligaens stensilerte blad 'The NRRL Bulletin'.

Det meste av trafikken foregikk på telegrafi, delvis fordi telefoni var for dyrt og delvis fordi man ikke fant noen modulasjonsmetode som egnet seg sammen med den senderen man hadde. Telegrafikurser ble startet med jevne mellomrom, både i privat og i klubbregi. Det første morsekurset som ble arrangert av klubben startet høsten 1927, og var ferdig våren 1928 med fire nye amatører som resultat.

Rør til senderne var naturligvis svært dyre, og det var bare rent unntaksvis man kunne kjøpe nye. Derfor måtte de skaffes på annen måte, helst helt gratis, naturligvis. Bestyreren på Trøndelag Kringkaster var her som i andre sammenhenger behjelpelig; han forsynte Radioklubben med de rørene som var blitt for svake for senderen der oppe! Ved etpar anledninger kom det til og med nye rør som gave fra Marconi i Oslo. En annen metode til å få 'nye' rør på var å reparere de gamle. De ble da sendt til en glassblåser i Drammen. Han tok hull på rørene ut for enden av glødetråden, skar ut den gamle og satte inn en ny glødetråd. Deretter blåste han lokk over hullet, og tilslutt ble røret evakuert for luft. Dette var før høyvakuumrørenes tid, derfor var det mulig å gjøre det såpass enkelt. Denne operasjonen var mye billigere enn å kjøpe nye rør og sikret rørene en mye lenger levetid enn de ellers ville hatt.

Gutta på Radioloftet 1933. Fra venstre: Birger Evensen, Ralph Eide, Oddvar Johannesen, Eilif Bjørnstad og Anders Gohn.
80% piperøykende og 20% sigarettrøykende!

Til UKA-33 ble det for første gang forsøkt med UKE-sender, men ikke slik det forgår idag. Da ble programmene laget i Samfundet, og så sendt pr kortbølge opp til Tyholt hvor de ble sendt ut igjen over Trøndelag Kringkaster. Programmene besto ifølge 'Nidaros' for 13. november 1933 av: '...grammofonplater, studentviser om piker, dram, øl og meget annet rart.'

Midten og slutten av tredveårene I

Omkring 1934 må det ha vært et slags generasjonsskifte i Radioklubben, fordi de som hadde vært aktive etterhvert ble ferdige på skolen og overlot plassen mer og mer til de nye medlemmene. men Radioklubben var ikke død fordi om det tok lit tid før skiftingen var unnagjort. En dag, ca 1933, var det inspeksjon fra E-verket på det elektriske anlegget i Huset, og inspektøren kom langt om lenge til Radioloftet også. Her ruslet han rundt og spurte om forskjellige ting, blant annet om en tynn isolert ledning som gikk fra den ene enden av rommet til den andre, stiftet fast til en takbjelke med kramper. Han spurte hvor mye den førte, og fikk til svar at jo, det var tokilovolten til senderen. Da samlet han frakkeskjøtene om seg og løp ut!

16. mai 1934 står det en notis i Bullen (The NRRL Bulletin) som forteller at antennen nå er ramlet ned, og at senderen er til revisjon. Men LA1K var allikevel på lufta hver kveld med provisoriske antenner på 80 meter. På dette tidspunkt var det bare en mann som var interessert i stasjonen, og han fikk på dette tidspunkt nok å gjøre med skolen slik at stasjonen lå nede fra høsten av.

Det gjorde den helt frem til høsten 1937 da klubben fikk to lisensierte amatører som medlemmer, LA9R og LA7Q. De startet da med å bygge opp igjen stasjonen, stort sett av delene fra den gamle senderen. I den første årsrapporten fra Sendergruppen høsten 1938 heter det: "På ruinene og ikke minst støvet av den gamle oppstod først en liten sender bestående av et 59 som elektronkoblet oscillator modulert på suppressorgitteret. Denne type viste seg å gå utmerket når den fikk en god antenne, nemlig Radioklubbens 40 meters Zepp. Vi fikk således utmerkede forbindelser med flere forskjellige land."

Senderen ble utbygget videre med forsterkertrinn. Det ble også forsøkt flere forskjellige modulasjonsmetoder, uten at noen av dem klarte å rokke telegrafiens tetplassering hva antall kontakter angikk. Radioklubben fikk etterhvert et rom på kuppelloftet til radiorom, og herfra ble det kjørt ganske regelmessig utover våren 1938. Antennene som ble brukt var litt annerledes enn de hadde vært, Zepp-antennen kunne ikke lenger brukes, på grunn av det nye QTHet. Derfor ble det forsøkt med å strekke en tråd fra flaggstangen og til den ene antennemasten. Det ble også forsøkt enslags "fly-antenne", nemlig 15-20 meter antennetråd slengt ut gjennom vinduet i senderrommet.

"På tross av disse ugunstige antenneforhold oppnådde vi endel gode forbindelser. Spesielt lå vi heldig til for England. I vårsemesteret 1938 var senderen i regelmessig bruk, men på grunn av sterke klager fra husets folk og naboer vesentlig over at vi "slo gjennom på Trøndelag" ble virksomheten stadig mindre. Så kom eksamen."

På høsten ble det reist en bambusstang slik at den gamle antennen igjen kunne benyttes. Planene videre for stasjonen var å utstyre den med ennå et forsterkertrinn slik at den kunne levere ca 86 W fullt utstyrt.

Høsten 1938 ble også to transportable stasjoner påbegynt. De skulle brukes til reportasjer under De 6. Internasjonale Akademiske Vinterleker som skulle holdes i Bymarka vinteren 1939. Stasjonene ble bygget 1938-39, og ble hovedsakling finansiert av en gave fra Høiskolens professorer. Dise stasjonene ble omtalt som de "Bærbare senderne", men det var litt sterkt sagt: Den ene, som var for akkumulatordrift, besto av fem kasser: en med sender, en med mottager, to med akkumulatorer og en med en ettankeromformer. Dette veide tilsammen 65kg og måtte trekkes på sleder. Det andre settet var for nettdrift og besto av to kasser, en med sender og en med mottager. Opprinnelig var planen at lekene skulle vært holdt i Bymarka, men på grunn av snømangel ble de flyttet til Lillehammer. Senderne samt noen til å betjene dem ble fraktet nedover også. De hadde en stri jobb, men meldinger fra løypa kom da gjennom til målområdet. Det ble det sendt direkte ut igjen til forsterkeranlegget, med en kraftig hyling i bakgrunnen. Denne hylingen kom fra den roterende omformeren som ikke var filtrert skikkelig.

Settene ble brukt en gang til, og det var i forbindelse med et skirenn i Bymarka. Da ble sambandet mislykket, fordi snøen var for råtten til å bære de som skulle trekke sledene med settene på.

I aprildagene1940, da Huset ble stengt, ble den ene av disse settene smuglet ut rett for nesen på tyskerne. Vaktmesteren skulle nemlig vise dem rundt i bygningen

Midten og slutten av tredveårene II

Gjenoppstandelsen etter krigen

Diverse innsatser

Den Træge Patron

Ordenen har allerede vært omtalt. Det er faktisk vanskelig å unngå å komme inn på den når en skal prøve å skrive ARK's historie. I våre arkiver finnes en mengde stoff om "Patronen". Fullt så stor plass som papirmengden skulle tilsi, fortjener den kanskje ikke. En tradisjonsbærer har den imidlertid vært, og tradisjon er godt å ha i en stor of raskt skiftende gjeng som på Radioloftet.

Noen orden gjeldende for hele Samfundet eksisterte ikke de første seks årene etter stiftelsen. I 1916 ble "De Sorte Faars Ridder Skab" (D.S.F.R.S.) opprettet som en alminnelig orden, men før den tid hadde både Teateret og Orkesteret sine egne ordener. Hensikten med dem var å hedre medlemmer som hadde gjort seg spesielt fortjent. "De Sorte Faars Ridder Skab" hadde eksistert i flere år da ARK ble stiftet.

ARK førte en nokså omflakkende tilværelse på Høyskolen de første årene. Noen skikkelig kontakt med resten av studentmiljøet i "Den Gamle Stad" fikk man ikke før man flyttet inn i Studentersamfundets nye hus i 1929. Her fikk ARK nye, store arbeidsoppgaver, og det var et par medlemmer som ble slått til riddere i D.S.F.R.S. for sin innsats. Ingen i ARK var spesielt opptatt av at en skulle hedres for denne innsatsen som ble gjort på frivillig basis. Nødvendig skulle det heller ikke være, men i 1938-39 hendte det noe. Regi og FK var tilstede på møter i innstillingsutvalget. En merket seg der at det i Ridderskabskrtser ble tatt adskillig mere hensyn til offentlig fremtreden i form av diskusjonsinnlegg i Samfundet, deltagelse i alle mulige styrer og lignende enn til den skjulte tekniske innsats. Dessuten virket det som om det for Ridderskabet var viktig at de foreslåtte allerede var dekorert med en spesialforenings orden. Cato Seeberg ble i 1938 ridder i D.S.F.R.S., men det ble antydet nokså bestemt at dette skyldtes hans innsats i et styre og jobben som redaksjonssekretær i "Under Dusken". Hans innsats på den tekniske siden, som vel var den største, ble ikke vurdert så høyt som man hadde ønsket på Radioloftet. Det vil neppe være riktig å påstå at man var "hårsåre", men det virker som om "Den Træge Patron" (D.T.P.) oppsto dels fordi man mente teknisk innsats i Samfundet ble undervurdert. Dessuten hadde man i de tider sans for seremoniell og høytidelige fester, og en ordenspromosjon var en ypperlig anledning for denslags aktiviteter. Forøvrig har Patronfesten alltid bidratt til å skape kontakt mellom de tekniske gjengene, og mellom gamle og nye medlemmer.

Rent formelt ble "Den Træge Patron" innstiftet den 18. oktber 1939. Hvis en orden skulle ha noen mening, måtte det stå en fri, akademisk institusjon bak den. De faste gjengene, med sine spesielle opptakskrav for nye medlemmer og sin rolle som fast "ansatte" i huset, var i følge de som hadde greie på det, ikke så "frie" institusjoner at de burde stå bak ordenen. Det falt derfor helt naturlig at ARK ble brukt som beskytter.

Hvem som først hadde ideen til Patronen, og hvem som satte fart i saken, vet man egentlig ikke. Det ser ut til at en rekke personer i ARK har vært involvert, og at vår gjeng har det meste av æren for at ordenen ble til. Navnet "Den Træge Patron" eksisterte ikke ved stiftelsen. Det var navnestrid, og inntil man kom til enighet, ble dekknavnet "Truls" brukt etter en populær person i barnetimen. Navnestriden varte helt til 1946. Det forelå et forslag, "Deux ex Machina", men det ble ikke særlig oppslutning om dette. Man var ikke helt villige til å gi slipp på "Truls" til fordel for det latinske navnet, og de to ble en tid brukt parallellt.

"Deux ex Machina" viser seg å stamme fra det gamle, greske teater. Når begivenhetene på scenen ble for floket, lot man D.e.M. stige ned for å løse det hele på en elegant måte. Som gud var han den som sto bak det "mystiske" som hendte i menneskenes maskiner. En del radioamatører har kanskje vært fristete til å tro på denne guden. Forsåvidt kunne man vanskelig funnet en bedre gud til å navngi en orden for de tekniske gjengene, men for utenforstående ville navnet vært temmelig ubegripelig.

Navnespørsmålet ble diskutert mange ganger i 1945-46. I mars 1946, visstnok den 11., kom forslaget "Den Træge Patron" fra Cato Kruuse Meyer. Forslaget ble vedtatt, og symbolikken i navnet ble adskillig mere lettfattelig. Navnet hadde også en tilstrekkelig høytidelig klang. En kan tenke på en "Patron" som en person. Dessuten kan betegnelsen brukes om en treg sikringspatron av den type som tåler stor startstrøm i en motor uten å ryke. "Den Træge Patron" tåler også overbelastninger: Gutta kan ta i et skippertak for Samfundet når det trenges.

Hederstegnet utdyper dette videre: Sikringspatronen er gjort i stand til å greie overbelastninger ved at den er overbundet. Det er altså en "fuskesikring". Dette symboliserer både at man alltid greier seg i et knipetak uten hensyn til forskrifter og slike trivielle ting, og at man ofte føler seg "overbundet" av Finansstyret i Samfundet. Dette var omtrent de momenter som ble gjort gjeldende da navnet ble valgt. Hederstegnet er nå en stor, overbundet sikringspatron inne i en ohmega som symboliserer motstandsevnen. Før krigen var utformingen annerledes. "Truls" var et ridderkors som var ganske bra å se på. Siden gikk man bort fra den medaljen fordi den minnet betenkelig mye om tyske jernkors. De hadde man sett for mange av i mellomtiden.

Den første ordenspromosjon ble avholdt på Teaterballet den 7. desember 1939. Selve høytideligheten hadde ennå ikke fått den form som den siden har hatt. En rekke personer ble innstilt til å få dekorasjonen i 1940, men det viste seg vanskelig å få arrangert promosjon det året. Ordenspromosjonen var opprinnelig tenkt lagt til høstsemesteret, i Ukeårene muligens til Teaterballet. Etter krigen ble det en viss motsetning mellom Teaterets orden "Den Gyldne Katt" og "Den Træge Patron". "Katta" ville ha enerett til Teaterballet. Derfor ble det etter hvert til at ARK arrangerte en sammenkomst i vårsemesteret hovedsakelig for å holde ordenspromosjon. Disse Patronfestene har siden vært årets mest høytidelige fest i ARK-regi.

Seremoniellet omkring utdelingen har aldri vært i helt faste former. Ganske tidelig ble det imidlertid vanlig at de utvalgte fikk lov å demonstrere sin intelligens ved å svare på spørsmål. Ordenskollegiet hadde som regel nedlagt et betydelig arbeid for å finne passende spørsmål for den enkelte. For å unngå at den utvalgte skulle få overdrevne forestillinger om sine åndsevner, ble det som regel forfattet to svar. På den måten kunne alt han presterte defineres som "galt" da kollegiet alltid hadde det "riktige" svaret for hånden. Ikke alle er like flinke til å svare på sparket, så spørsmålene kunne av og til være en blandet fornøyelse for tilhørerne. Et par ganger har FK gjort bruk av båndopptager for at man skulle få nyte spesielt dumme svar to ganger, først originalen, så et kunstig ekko. Oftest har de forfattede svarene vært adskillig bedre enn de som ble tatt på sparket. Håkon Sørbye, for tiden professor på NTH, ble i 1946 slått til ridder for sin innsats for Regi-sjef. Han ble spurt: "Hva er Samfundet uten Regi?" Kollegiet svar; "Uregjerlig".

Jens Glad Balchen, også professor, ble ridder i 1950 for sin innsats på FK. Han ble spurt: "Hvor anser du det for rimelig at en elektrolabassistent avtjener sin verneplikt?" Kollegiets svar: "På Lademoen".

Jens fikk nok et spørsmål: "Hva synes du er passende fellesnavn på jentene i Trondheim?" Kollegiets svar: "Jens(s)ine".

Vi ser at ordenskollegiet hadde nøyet seg med å forfatte ett svar på spørsmålene. Om dette skyldes manglende tiltro til de nevnte herrers åndsevner, vites ikke.

Ordningen med spørsmål til de utvalgte er ikke spesiell for "Den Træge Patron". Det samme har vært praktisert på promosjonene til "De Sorte Faars Ridder Skab", og det er nærliggende å tro at Hans Træghet har fått ideen herfra.

Hans Væderheftighet Herrer og Stoermesteren i D.S.F.R.S. anerkjente aller nådigst Patronen som akademisk dekorasjon etter at det var oversent høytidelig søknad. Det skjedde først i 1947, men stilltiende var "Truls" anerkjent allerede i 1939.

Innstillingsutvalget for "Den Træge Patron" består av representanter for alle de tekniske gjengene i huset. Disse diskuterer de innkomne forslag fra gjengene og oversender dem til ordenskollegiet. I ordenskollegiet sitter omtrent de samme representantene for de tekniske gjengene. I tillegg innkalles alle tidligere dekorerte som befinner seg i Trondheimsområdet. Ordenskollegiet tar den endelige bestemmelse om hvem som skal ha den store ære å motta "Den Træge Patron". Det samme kollegium bestemmer også hvem som skal forfremmes. Ordenen inndeles i tre klasser:

1. Storkors Dette er uoppnåelig og bæres bare av formannen i Akademisk Radioklubb. 2. Kommandør 3. Ridder

Riddere som gjør seg fortjent, kan forfremmes til kommandører. Synlig tegn på dette er at man får lov til å bære medaljen rundt halsen. Det er også mulig å bli kommandør direkte uten å gå veien om ridderordenen.

"Den Træge Patrons" fremtid er et åpent spørsmål. Noen har gitt uttrykk for at ordensutdelingen omgis av et alt for seriøst apparat til at den kan tas som et humoristisk innslag i gjengmiljøet. Dessuten oppfatter mange utdeligen som forskjellsbehandling. Filosofien er at alle medlemmer er like gode. Disse synspunktene deles blant annet av Storsalen som inntil videre har lagt "De Sorte Faar" på is.

En viss motvilje mot ordensutdelinger ser ut til å være et tegn i tiden. Entusiasmen er hvertfall ikke hva den en gang var. Grunnen til at "Den Træge Patron" har overlevet "De Sorte Faars Ridder Skab" er muligens at rammen omkring vår promosjon har vært adskillig enklere. Tiden vil vise om den fortsatt hører hjemme i studentverdenen, eller om nedfrysing ble løsningen......

Ukearbeidet

Etter at ARK og FK skilte lag, har ikke "radiogutta" hatt faste plikter i huset. Vår virksomhet har stort sett vært rettet mot våre egne medlemmer. Mange har sikkert gått rundt med følelsen av at vi som gjeng i huset burde gjort mere til Samfundets beste.

Uka har gjort det mulig å ta i et tak med jobbing, og denne anledningen har vært flittig benyttet. I etterkrigstiden har ARK dominert en del Ukegjenger, og Ukesenderen har vært det naturligste arbeidsområdet for folk med solid praktisk erfaring. En lang periode lånte man sendere, men man trengte likevel dyktige folk til å plukke nykkene av dem. Studioteknikerne ble for en stor del rekruttert fra Radioloftet, særlig i Ukesenderens barndom. To ganger har det vært drevet internt fjernsyn, begge gjengene dominert av våre medlemmer. Tradisjonen fra førkrigstiden med at ARK sto for lysreklamen med Ukenavnet fortsatte de to første Ukene etter krigen. Siden har den jobben glidd over på andre hender.

Egen kringkaster for Uka oppsto første gang i 1945. Den fødtes og var et faktum da sendetillatelsen innløp telegrafisk under styrenachspielet på "Go-a-Head". Mange studenter som hadde deltatt i krigen, hadde ennå ikke kommet hjem. Noe av hensikten med å opprette en slik sender var at disse studentene skulle ha mulighet til å oppnå "kontakt" med sitt gamle miljø. man hadde særlig norske kontingenter i Skottland, England og på Shetland i tankene. Dessuten vill en egen Ukesender selvfølgelig gi Uka et ansikt overfor Trondheims befolkning, og den ville skape god blest.

Man hadde fra begynnelsen tre kortbølgesendere til disposisjon. De tre senderne var like og kom til Trondheim under krigen. Tyskerne hadde dem plassert på Skipsmodelltanken og brukte dem som støysendere. Ved fredsslutningen overtok Svakstrømslaboratoriet på NTH to, og Trøndelag Kringkaster fikk den tredje som reservesender. Disse tre utgjorde i mange år sendermateriellet for Ukekringkasteren. Alle tre var i drift i 1945. Siden har man aldri brukt mere enn to om gangen. Den dårligste, som tilhørte Svakstrømslaboratoriet, funksjonerte som reservedelslager. Tyholtsenderen til Trøndelag Kringkaster var i drift til og med "Krakatitt" i 1959. Den på NTH gikk for siste gang under "Jarragakk" i 1967. Når man leser Ukebibler, ser det ut til at de to belgiske Philips-senderne har blitt stadig mere gebrekkelige. Under mange Uker er det nedlagt et stort arbeid i å finne vakkelkontakter og årsaker til brum. Forfallet skyldtes trolig at ingen av senderne var i regelmesig drift mellom Ukene.

Televerket var stort sett rause når det gjaldt å dele ut frekvenser. Man fikk noen å velge mellom. Av hensyn til lytterne er det lite praktisk å skifte senderfrekvens under Uka. I 1949 hadde Ukesenderen Voice of America som forholdsvis nær nabo i 41- og 49-meter båndene. Russerne gjorde hva de kunne for å overdøvfe amerikanerne i den tiden. Det hendte de traff Ukesenderen i stedet så våre lyttere fikk dotter i ørene. Frekvensvalget kunne med andre ord være av meget stor betydning. En tok selvfølgelig også hensyn til atomisfæriske utbredelsesforhold. Her viste det seg at Forsvarets Forskningsinstitutt hadde god peiling. De utarbeidet frekvensvarsler for Ukesenderen, og lytterrapoortene viste at det stort sett var overensstemmelse mellom teori og praksis. Alle rapportene var ikke like troverdige. I 1957 fikk man beskjed om at Ukesenderen var hørt i California i mars.

Det er litt av en kunst å trekke riktige konklusjoner ut fra en haug med lytterrapporter. Som regel er man også interessert i å finne ut hvor senderen ikke høres i det hele tatt. I femtiårene da man kun hadde de to kortbølgesenderne, viste det seg vanskelig å nå fram til Østlandet. Vi nådde Danmark og Sør-Sverige, men mellomdistansene var vanskelige. For å kunne dekke større deler av Norge, søkte man om å få drive en sender parallellt i Oslo til Uka i 1955. Oststudentenes Radioklubb var villige til å låne oss sitt utstyr, og tidligere ARK-gutter skulle stå for driften. Meningen var at programmene skulle tas opp på bånd og sendes til Oslo med fly hver dag. Ildsjelene under "Veau-deVille" i -55 gjorde samme erfaringer som mange senere sendergjenger har gjort. Televerket stilte seg positivt til Ukesenderens initiativ, men NRK torpederte opplegget i kraft av sin monopolstilling når det gjelder kringkasting her til lands. Innen alle tekniske etater ser det ut til at Uka og Trondheimsstudentene har et godt rykte, men det er folk høyt på strå og med et visst politisk ansvar som tar endelig avgjørelse. I et brev fra 1955 het det: "... medan til dømes jordbruksskular og fiskarskular ikkje får høve til slikt". Opplegg ut over vanlige ble det altså ikke noe av.

Om man ser bort fra høyeste hold, har samarbeidet med NRK og Televerket vært utmerket. Bestyrer Sjølie på Trøndelag Kringkaster nevnes i mange Ukebibler som reddende engel og beskytter av Ukesenderen. Dessuten trakk man til å begynne med store veksler på NRK når det gjaldt studio og lydteknikk. Eget studio hadde man ikke rukket å etablere i Studentersamfundet til "Go-a-Head" i 1945. Takket være stor velvilje fikk man plass hos NRK, og personalet tok av sin fritid for å gjøre vakttjeneste for oss.

Halvard Torgersen, LA2AD, var sjef for den første Ukesenderen. Programgjengen var opprinnelig noen arkitektstudenter, men de røk ganske snart uklar med resten av sendergjengen. I følge teknikerne kunne ikke arkitektene legge en plate riktig på grammofonen en gang. De ble ansett som nokså håpløse. Resultatet ble at de tok sine hatter og gikk. Halvard ble sjef for programdelen også. Til tross for slike vanskeligheter ble den første Ukesenderen en suksess. Det var derfor naturlig å gjenta bedriften under "Fandango" i 1947. Da jobbet en del ARK-folk hardt for å få eget spilleklart studio i Studentersamfundet. Det var ikke bruktbart før mot slutten av Uka. Man flyttet fra profesjonelle forhold hos NRK til provisorier på ARK's senderrum. Det ble skåret vindu inn til FK, satt inn dobbelt glass, og tak og vegger ble foret med glass- og steinullmatter for å bedre akustikk og lydisolasjon. Herfra ble det kjørt daglige programmer på en halv time utenom riksprogrammets sendetid. De samme provisorier ble benyttet i 1949, og etter hvert ble en pinlig klar over hvilke begrensninger dette studioet hadde. Det gamle senderrummet vårt på kuppelen var langt fra lydtett. Det hørtes godt når trikken passerte utenfor. Ventilasjonen var midlt sagt elendig. Rummet var dessuten alt for lite til å huse teknikere, programfolk og teknisk utstyr. Forholdene var så vanskelige at ARK ikke ville gå inn for Ukesender neste Uke hvis man måtte arbeide under like primitive forhold. Det ble Ukesender i 1951 likevel. I mellomtiden hadde nemlig ARK fått nye og bedre egnede lokaler. Flyttingen foregikk umiddelbart før Uka, så Programgjengen var de første som tok det nye senderrummet vårt i bruk.

Siden har det tekniske studioarbeidet glidd mere over på FK-hender selv om våre lokaler har vært flittig benyttet til programproduksjon. Programgjengen har som regel vært hentet utenom vårt miljø. De okkuperte hybelen en stor del av dagen før og under Ukene. Det første til en viss kontakt, ofte uønsket, mellom ARK-gjengen og en del programfolk. De måtte tåle en del kritikk, og et par programsjefer har fornuftig nok bemerket i Ukebiblene at kritikken fra ARK kunne være på sin plass. Vi har til og med blitt berømmet for å ha god peiling hva som ikke "gjør seg" på lufta.

Store byggearbeider til Uka i -59 gjorde at en måtte finne nytt studio. Siden har programgjengen ikke hatt fast tilhold på ARK. Det var noen som savnet den lille kontakten. ARK hadde en kontinuitet som de manglet, og som de kunne hatt fordeler av. Etterpå har Herreklubben vært mye brukt som studio, da med eggekartonger på veggene for å bedre akustikken. Dette rummet lå i kjelleren og forsvant som resultat av en ombygning. Eget spilleklart studio fikk ikke Ukesenderen før i 1969 til "Prinkipo". Må ser det ut til at programgjengen har fått meget levelige forhold på FK-loftet.

Ønsket om å la seg høre i mellombølgebpndet gjorde at ARK satset virkelig til stort til "Krakatitt" i 1959. Byggearbeidet på ny sender startet allerede i februar på ARK-hybelen, og den var driftsklar først ti minutter før programstart U-dag. "Da ble de siste barnesykdommer helbredet på den nye senderen" skrev gjengsjefen i Ukebibelen etterpå. Vi som har levet med den siden, vet at den har hatt tildels alvorlige sykdommer i voksen alder. Det har vært utført meget forskning for å finne årsakene til brum. Arbeidet har pågått over utallige Uker uten fullstendig helbredelse. Konklusjonen til en del mer eller mindre fortvilte tekniskere har blitt at den ble "bygd inn" da mellombølgesenderen ble laget.

I 1959 ble den nye senderen brukt til å gjennomføre Norges første sending av noe som lignet på stereo. Høyre kanal gikk ut på mellombølgen, venstre på kortbølgen, og den tredje senderen hadde begge kanaler. Tiltaket var en stor suksess som skapte god blest. De som ville ta i mot stereo, måtte riktignok ha to radioer for å kunne nyte denne tekniske landevinning. Ukesenderen var først ute med "skikkelig" stereo i Trondheim også. Det skjedde på et langt senere tidspunkt, og uten velsignelse fra de høye herrer i NRK.

Opplegget under "Filliputt" i -61 var velprøvet. Det verste problembarnet fra tidligere tider, Tyholtsenderen, var ute av drift, og det hele gikk forholdsvis greit. Under "Kissmett" i -63 gikk det ikke fullt så bra. Da man trodde at alt var klart, kom det store smellet så gnister og sikringer føk. Det ble Ukesender likevel. Kvaliteten kom på topp først nærmere G-dag, og siden var man spart for vanskeligheter.

Etter "Kissmett" begynte man å tenke alvorlig på FM-sender, men med det forbehold at programmet måtte bli adskillig bedre dersom det skulle være noen vits i et slikt byggeprosjekt. Programgjengen måtte tåle en del sur kritikk fra ARK i -63. FM-sender ble nå b ygget likevel. Den spilte under "Jo, ser du" to år senere. Da var det ARK-folk som sto for spilloppene på lufta, og det ser ut til at teknikerne var fornøyd med arbeidet deres. Sendetiden ble utvidet ganske drastisk med sending i NRK's formiddags- og ettermiddagspauser. Dette skjedde utenom avtale med Svakstrømslaboratoriet, og Ukesenderen holdt på å bli mektig upopulær der oppe av den grunn. HF-feltene vi strødde om oss med, umuliggjorde alle målearbeider på laboratoriene.

FM-båndet har etter hvert utviklet seg til å bli det viktigste for Ukesenderen, og det har frem til i dag foregått en kontinuerlig utbygning av FM-utstyret. Til "Jarragakk" i -67 fikk man effekttrinn på 1,5 kw og Turnstile-antenne, også kalt juletre. Det gikk selvfølgelig ikke uten barnesykdommer, og nytt sluttrinn ble bygge til "Prinkipo" i -69. Det første ble bygd om og gjør i dag tjeneste som effekttrinn på LA1K. Etter hvert har det blitt tradisjon at store byggeprosjekter avsluttes noen få minutter før første sending. Det gjelder også FK som etter hvert har bygd ut studio til å bli ganske operasjonsvennlig.

De tre siste Ukene, fra og med "Prinkipo", har senderutstyret stått plassert i sentralbygg II på NTH. Her er antenneoppsettet nesten ideelt. Etter et par Uker til regner vi med å ha hevd på et kollokvierum i 12. etasje som senderrum. Folkene på Matematisk Institutt har stort sett vist seg forståelsesfulle og samarbeidsvillige overfor Ukesenderen.

Det har selvfølgelig vært uendelig mange episoder under arbeidet med senderne og kjøring av program som det ikke er anledning til å komme inn på her. Leserne får ha forfatteren tilgitt for at han henter et par historier fra sin egen periode, den siste Uka i våre første 50 år, "Skubidi" i 1973.

Vår mellombølgesender er antagelig den eneste i Norge som gjør bruk av et vanlig, flatt 4,5 volts lommelyktbatteri. Det ser ut til at ingen gadd å inkludere denne vitale spenningen i strømforsyningen da den ble bygget. Uten batteriet riktig tilkoblet blir det "grøt" av alt som går på lufta. Det styrer en viktig gitterforspenning.

Det var stort sett "grøt" som gikk ut en av de første kveldene, og litt måling brakte raskt for dagen at det var batteriet som var i ferd med å svikte. Studio ble kontaktet og fikk vite at vi måtte kutte ut mellombølgen noen minutter for å foreta "reparasjoner". På det tidspunkt lå en av teknikerne i fullt firsprang på vei hjem til sin hybel på Singsaker for å hente et batteri fra sin private samling. Da det var på plass noen minutter senere, fikk studio bekjed om at "vi bare hadde regulert en gitterforspenning, nå var alt i orden igjen". Programfolket var tydelig imponert over profesjonelt arbeid, muligens lytterne også. Samme år hadde vi full stereoutrustning både i studio og på sendersiden. Dessverre hadde vi ikke fått lov til å bruke det av NRK. Under telefonprogrammene var det par som skrøt uhemmet av stereoeffekten vår. Programgjengen spilte godt og lot som om de ikke skjønte noen ting. Senere i programmet var teknikerne i senderrummet så heldige å komme gjennom med sine plateønsker. På direkte spørsmål om hvorfor sterolampene lyste på mottagerne rundt i byen, ble det svart at det nok skyldtes en teknisk "feil" ved senderen. Vi hadde "selvsving i lavfrekvensforsterkeren" nemlig. Om noen gikk på den vites ikke, men det ble ikke flere direkte beskyldninger den kvelden. En som ringe, ble spurt om hva han likte best ved Ukesenderen. Svaret kom ganske kjapt: "Det som jeg ikke får lov til å snakke om". Han hadde skjønt vitsen med vårt dementi.

Sendertiden har dessverre blitt forskjøvet til alt for sen natt-tid. I gamle dager, Ukesenderens barndom, hadde NRK bra med pauser i sitt program. Da kom vi på lufta. Avtalen var stort sett at vi skulle kjøre ett program på en halv time hver dag og noen ekstra i helgene. Etter hvert har NRK's pauser blitt en saga blott, og de har aldri vært innstilt på å bevilge oss parallellsendinger med dem. Den siste tiden har Uka kun vært å høre på lufta etter midnatt. En liten innrømmelse har vi likevel oppnådd: I 1973 fikk Ukesenderen starte kl. 24.00 selv om riksprogrammet ikke hadde avsluttet.

ARK har gode tradisjoner å ta vare på når det gjelder å være "først ute". Det vakte berettiget oppsikt da fjernsyn ble presentert på Uka i 1955. Foruten å oppnå en viss imponatoreffekt hadde prosjektet to andre formål: Å trekke folk til huset og å skaffe reklameinntekter. Fjernsynet gikk med overskudd, så den siden av saken var forsåvidt en suksess. Om suksessen sto i et rimelig forhold til nedlagt arbeidsinnsats er et åpent spørsmål.

TV-utstyret var lånt, og det var et anlegg for industrielt bruk. I følge daværende "fjernsynssjef" var utstyret så barbert for tekniske finesser at det nærmest radbrakk en hvilken som helst skjønnhet. Tekniske problemer hadde man i fleng selvfølgelig, men den største vanskeligheten var antagelig at man hadde et nytt og ukjent medium å hanskes med. Ingen hadde sett noe særlig av eksempler på hvordan fjernsynsprogrammer kunne alges, og ingen hadde trening som opptredende foran kamera. Birkelandsrummet fungerte som studio. Herfra gikk signalet pr. kabel til monitorene rundt i huset. Birkelandsrummet var dårlig lydisolert og i minste laget. For å få bedre kontrast i bildene, ble det laget et provisorisk sceneteppe av papp med sorte og hvite striper. Man trengte mye lys og tilsvarende mye strøm. For å holde sikringsforbruket nede på et rimelig nivå, måtte det legges ny lyskurs.

Foruten reklame besto programmet av opptredener med SIT (Studentersamfundets interne teater) og tegnefilm. Tegnefilmen slo best an blandt publikum. Det var et typisk "teknisk" fjernsyn i det teknikerne kunne avfeie de fleste velmente programforslag fra SIT som umulige å gjennomføre. Alle opptredener med SIT måtte gå direkte på "lufta". Opptaksutstyr fantes ikke. Programsjefens dilemma var at han hadde lite peiling på hva ARK-gutta kunne makte. Programmet var neppe hva vi ville kalt "godt" i dag, men det spilte ikke så stor rolle så lenge fjernsynet som medium hadde nyhetsinteresse. Man spilte da også på dette faktum i programposten "Se Dem selv". For den ringe sum av kr. 0.50 kunne man få se hvordan man tok seg ut på TV. Interessen var imidlertid ikke overveldende, og programmet ble innstilt da utgiftene til trykking av billetthefter var dekket.

Ukefjernsynet under "Veau-de-Ville" i 1955 har fått et noe blandet ettermæle. Likevel gjenopptok man ideen i 1973 under "skubidi". Meningen var først at programmet skulle gå på lufta lokalt i Trondheim. Da det ble klart at NRK torpederte opplegget, og at programmet bare kunne gå internt i huset, var forberedelsene i så godt gjenge at man valgte å løpe linen ut. Denne gangen disponerte man over opptaksutstyr, videobåndopptagere, så alle programinnslag bortsett fra prøvebilde var tatt opp på forhåpnd. Kvaliteten var nok langt over 1955-standard, men ikke god nok skulle det vise seg. Det var umulig å få redigert innslagene som lå på bånd. To mann måtte sendes til Oslo for å få ordnet den saken på bedre utstyr. Arbeidsmengden for ARK-folket som jobbet som teknikere, ble nok adskillig større enn først antatt. Dessuten hadde SIR selvfølgelig de samme problemene med at teknikken satte begrensninger for deres utfoldelse.

Reklameinnsalgene gjorde at prosjektet bar seg økonomisk, men det kan neppe karakteriseres som en ubetinget suksess i Ukesammenheng. Interessen for programmet var heller liten i et myldrende Studentersamfund. Likevel har det vært to morsomme forsøk for de som var med, kanskje spesielt den gangen da det hele var nytt og uprøvet. Da greide vi til og med å imponere representanter for Norsk Rikskringkasting.

ARK på egne ben - utvikling inn i femtiårene

Mot ombygningen av Samfundet, LA1K i økende aktivitet

Seksti- og syttitallets "gigantomani". Rivende utvikling på LA1K

Det var mye å gjøre på hybelen høsten 1964 før aktivitetene kunne komme i normal gjenge. I eksamensperioden hadde det vært rivningsdugnad på den gamle hybelen. Det var en nødvendighet før ommbygningen. Nå var det innredningsarbeidet som opptok det meste av tiden. Kjørebord ble laget etter mønster av de en kunne beundre i ARRLs organ QST. Det ble en solid konstruksjon som ingen har følt det tvingende nødvendig å endre siden. Verkstedet fikk en praktisk innredning, og ingen følte kenger behov for åbruke oppholdsrummet til sine prosjekter. Den lange veien bort til FK hadde gjort at den gamle ARK-hybelen lett fikk preg av verksted. Nå fikk en alt rotet i et rum for seg selv. Rot har det lett for å bli hos oss. Mange har vært og er av den oppfatning at de absolutt ikke skal rydde etter andre, og helst ikke etter seg selv heller.

Resultatet ble i ekstreme tilfelle at en måtte løfte beina temmelig høyt for å kunne bevege seg på verkstedet. Aktiviteten på lufta denne høsten var nokså sporadisk. Dette skyldtes også at det ble gjort mye arbeid på den nye senderen. Planene fra 1960 tok endelig form. Sammen med den nye, retningsvirkende "beamen" fikk senderen sin ilddåp under telegrafidelen av CQWW-testen.En var meget fornøyd med antennen og ikke fullt så fonøyd med senderen. Som et resultat av dete kastet en del perfeksjonister seg over vår nybygning. Det ble fint lite igjen av de opprinnelige planene. Blant annet ble det laget nytt PA-trinn, mixer og SB-generator. Først i 1966 gikk senderen på 4 HF-bånd, alle unntatt 10 meter.Da hadde en for lengst kommet til den konklusjon at en måtte satse på kommersielt utstyr dersom en ville hevde seg på toppen blant amatørstasjoner. Det viste seg vanskelig å få til så solide konstruksjoner som ønskelig, og nybygninger og forandringer av gammelt utstyr krevde stort sett uendelig med tid.

ARK hadde mange følere ute for å skaffe seg en mottager med bedre selektivitet. Etter mange brev til importører og produsenter lykkes en i å få et gunstig tilbud på Hallicrafter SX-117. Tilbudet kom direkte fra fabrikken i USA. Gjennom et medlem somreiste til sjøs, håpet en å få mottageren tollfritt inn i Norge. Det gikk på et vis. Pakken fra Hallicrafter nådde ikke skipet til vår mann og ble akterutseilt i USA. Heldigvis kunne pakken plukkes opp av en annen behjelpelig nordmann. Økonomien ble naturligvisspent til bristepunktetpå grunn av dette kjøpet. Den ubehagelige tilstanden varte ved noen måneder til en fikk solgt den gamle Eddystone 888A. Hallicraftern var en god parhest for vår modifiserte sender fra høsten 1965. Til sammen fikk de to enhetene under begrepet "Verdens lengste transceiver". Senderdelen av denne lange apperaturen har fått et noeblandet ettermæle. Muligens tålte den ikke sammenligning med kommersielt utstyr. Etter sigende var det av og til nødvendig å ha en varm loddebolt i beredskap for å pirke i gang senderkrystallene.

I 1966 var det 40 år siden ARK fikk sendelisens og kallesignalet LA1K. Mange syntes det var en passende anledning til å få seg en ny stasjon.På et par tester hadde ARK hattanledning til å låne en Hallicrafter SR-150 transceiver. Den gjorde et meget positivt inntrykk, og da 40-års dagen nærmet seg, bestemte en seg for kjøp. Det var helt klart at økonomien vår ikke vill tåle en slik belastning, så det ble gamle og nye medlemmer som måtte spytte i. "100-kroners-rulling" ble innført som nytt begrep. Så snart mange nok hadde tegnet seg for et slikt beløp, ville pengene bli innkrevd og kjøp foretatt. 3300 kr. kostet herligheten. Da en kom opp i noen og tyve glade givere, kunne klubbkassen greie resten. Forhåpentligvis vil kommende generasjoner holder boksen i hevd og om ikke annetha den som et klenodium og eksempel på tidligere generasjoners offervilje.

LA1K var i rask utvikling, og medlemmene var innstilt på å la den fortsette. Virketrang sammen med sykdommen "gigantomani" gjorde at en begynte å tenke på ny antenne. Masten sto jo der på taket og bare ventet på en "quad", noe av det største og beste som finnes for amatører. Den ser ut som et tørkestativ, men har den fordelen at den er lett å dimensjonere og bygge. Ved å lage "quaden" stor nok, ville vinningen bli adskillig større enn for TA 33.

Glassfiberstenger til korsene ble skaffet og bom sveiset. Det gikk med utallige kalde, ufyselige timer på taket for å bringe prosjektet vel i havn. I 1967 sto den nye antennen der ferdig og i full forakt for trøndersk klima. En var med rett spent på hvordan det ville gå i de verste vindkastene. Når en ser bort fra mindre havarier, var en spart for uhell fram til 1970. Da brakk rotorfestet i en storm. I et anfall av overdreven optimisme var rotoren plassert i toppen av masten. Masten ble stående uskadd mens hele antennen deiset i taket. Etterpå fikk en tilbake til den gamle løsningen med rotoren i et skap på verkstedet og nedføring gjennom mast og tak.

Året etter var det masten som fikk gjennomgå. Den bøyde seg i en byge og krevde omfattende reparasjoner før de kunne settes i drift igjen. Samtidig ble den forsterket og forlenget med to meter. Siden har vi merkelig nok vært forskånet for de helt store havariene, men jevnlig vedlikehold har værthelt nødvendig. Til tross for havariene har ARK aldri vurdert å bytte ut "quaden" med noe mindre. Den har vist seg overlegent mye bedre enn noe annet.

Quaden var ike alene om å øke effektiviteten til LA1K. Til Uka i 1967 ble det laget en sluttforsterker for FM-senderen. ARK sto for hele arbeidet og slo to fluer i en smekk ved å satse på en konstruksjon som lettvint kunne bygges om til vanlige HF-amatørbånd. Etter "Jarragakk" har dette effekttrinner gjort tjeneste på LA1K. "Store-PAn" til ARK (PA="power amplifier") ble ikke brukt mere under Uka, for to år senre lagde vi nok et effekttrinn for FM-kringkasting.

"Store-PAn" og "quaden" er et godt tospann som sørger for at vi blir hørt ute i den store verden. Dessverre er det av og til problematisk å høre selv. Støy fra trafikken og lite gunstig plassering av Samfundet gjør det rimelig å tro at vi ikke hører alle som hører oss.

Bortskjemt har en selvfølgelig lett for å bli på en stasjon som den ARK etter hvert har ervervet seg. Da "Store-PAn" nektet å samarbeide en stund, ble et medlem så desperat at han tok og bygde en ny. Resultatet ble en uhyre operasjonsvennlig sak som siden har gått under navnet "Lille-PAn".

Interferensproblemer har ARK alltid hatt med FK-anlegget, og de to sluttforsterkerne gjorde ikke saken bedre. Som regel har vi måttet finne oss i å innrette oss etter FK, men det har ikke skjedd uten gnisninger. Vi har spolert en del båndopptak, og noen iltre telefoner har det vært.

ARK har alltid ønsket å ha en teknisk god stasjon, og drømt har ARK-folk gjort til alle tider. Det tok ikke lang tid fra vår HallicrafterST-150 varbrakt vel i havn til man begynte å drømme om noe bedre.

Ved å selge vår SX-117 fra 1965 greide en i 1969 å finansiere en adskillig mere avansert mottager, Drake R4B. Året etter kjøpte ARK tilhørende sender av et medlem. Begge boksene er fortsatt idrift uten at det har vært nødvendig med alvorligeinngrep i noen av dem.

Aktiviteten på VHF-fronten kom for alvor i gang i 1969. Tidligere hadde det blitt med spede forsøk. Ved hjelp av en transverter, et apparat som konverterer vanlige HF-signaler til VHF, ble det i 1969 kjørt en del kontakter på 2-meter båndet. Effekten var meget beskjeden, og det var klart at her lå en stor utfordring for de av våre medlemmer som klødde etter å få bygge noe. PA-trinn i kilowattklassen og antenne ble påbegynt, og PA-trinnet bød på en del vanskeligheter før det ville spille. Utstyret var i drift i 1972. Ganske tidlig ble det klart at Studentersamfundet ikke var noe egnet sted for en 2-meter stasjon. Trafikken forårsaket generende støy, og på så høye frekvenser er det viktig atsenderen ligger noenlunde høyt og fritt.

I 1972 fikk sjansen til å flytte alt VHF-utstyret inn på Moholt gård. Studentsamskipnaden hadde tidlig overtatt hele gården for å bygge studentby, og i det gamle våningsbygget var det mye ledig plass. Her fikk vi en støyfri plassering for2-meter utstyret og plass til en virkeligstor antenne. Antennen hadde virkelig imponatoreffekt da den var på sitt største med 4 yagier i parallell. Dessuten var den minst like følsom overfor vindkast som "quaden". Det helt store havariet har heldigvis latt vente på seg.

Fra Moholt var det skiftende og av og til meget stor aktivitet. Det viser segat Trondheim ligger på en meget gunstig bredde for å kjøre kontakter med norslyset som reflektor. Det har hjulpet oss til gode plasseringer i NRRLsmånedlige 2-meter teter. Virkelig nytte av antennen og PA-trinnet har vi hatt på kontakter via amatørsatelitter. Oscar 6 (Oscar = "Orbital Satellite Carrying Amateur Radio") tok imot 2-meter signaler og sendte dem ut igjen på 10 meter. Her la et par ARK-gutter seg virkelig i selen og kjørte inn det første Oscar 6 diplomet som overhodet ble utstedt. Bak diplomet lå uendelig mange timer venting og lyting etter Oscar.

Av annen "avansert" virksomhet kan nevnes at ARK har kjørt vellykkede kontakter via innkommende meteorskurer, såkalte "meteorscatter"-kontakter. Dessuten har det vært populært å bruke SAS- og Braathen-fly som reflektorer for 2-meter kontakter over lange avstander.

De virkelig avanserte bruker månen som reflektor, men det har ikke vi greid ennå. Det settes store krav til sendereffekt og antenne, og en har selvfølgelig problemet med å treffe månen. Om dette emnet har ARK hatt en kostelig korrespondanse med fysisk institutt på Blindern. Resultatet av det hele ble at en anmodet oss om å ta i bruk almanakk for å bestemme månens posisjon, en aldri så liten påminnelse om at vi av og til kan ta oss selv vel høytidelig.

Rivningsspøkelset har hengt over de gamle husene på Moholt gård, så vivar godt forberedt på å flytte utstyret ned til Samfundet igjen. Da aktiviteten der oppe dabbet av og det bare var et par tre interesserte som gad å dra opp dit en gang i blant, bestemte en å ta hele stasjonen ned til Samfundet igjen. Herfra kjørte vi 2-meter fra våren '75, og aktiviteten er betydelig større til tross for dårligere plassering.

ARK har vært med på det meste innen amatørradio. Fra tidlig på sekstitallet har vi kjørt RTTY (RTTY = "Radio Teletype" = fjernskriver). Det meste av utstyret kjøpte vi for en slikk og ingenting av Televerket. Aktiviteten harvært skiftende. Egentlig tilfører ikke RTTY amatørhobbyen noe vesentlig nytt.

Det samme kan sies om SSTV (SSTV = Slow-scan Television). SSTV gjør det mulig å overførebilder på amatørbåndene. Det tar sin tid på grunn av begrenset båndbredde. På den annen side kan billedinformasjonenlagres på vanlig lydbånd. Et medlem bygde en monitor i løpet av 1972. Noen velvillige sjeler har spilt inn bånd for oss, for kamera har vi ikke selv. I skrivende stund er det avviklet noen hundre SSTV-kontakter, men interessen er ikke enorm. En gang i blant kan det være morsomt åsupplere en hyggelig prat med bilder.

Finansieringen av nyinnkjøp og bygging har for en stor del foregått ved at velvillige ingeniører i industrien harsendt oss salgbart materiell. Når sant skal sies, har vi fått mye skrap også, men uten disse sendingene hadde vi neppe hatt en så bra stasjon som den vi har.

Diverse innsatser den siste ti-års perioden.

Dessverre er det dårlig med skrivekløen på ARK. Ingen har tatt opp den utmerkede tanke fra 1946 om en egen journal over våre bedrifter. Heldigvis lever en del historier videre gjennom muntlig overlevering. Ingen ting er så morsomt som å fortelle nye studenter og ARK-medlemmer om "gamle" dager, for to år siden, da en selv var grønn og uerfaren og det virkelig fantes orginaler og gærne folk på ARK.

Nyankomne får ganske snart servert historien om Lysholm. Lysholm er et gammelt LF-rør av anselige dimensjoner som brukes til "koselampe" på hybelen. Røret ble visstnok skaffet til veie med henblikk på en planlagt kringkastingsstasjon i Trondheim omkring 1930. ARK måtte skrinlegge de planene, men røret har med passende gløding både kose- og imponatoreffekt. Navnet har den fått fra dørskiltet til en kjent bryggeridirektør her i byen. Dette gedigne emaljeskiltet ble "berget" på et ukjent tidspunkt, men Lysholm har vært et begrep hos oss siden femtiårene.. På slutten av sekstitallet, under en belivet fest, fant noen feststemte sjeler at det var på tide å bytte ut emaljeskiltet med noe bedre. De skrudde det ned fra veggen og tok turen ned til et kjent bryggeri. Her var det kommet opp et nytt, flott messingskilt med samme tekst som vårt på en dør. De feststemte tok ned messingskiltet, skrudde det andre av emalje fast på døren og var svært fornøyd med byttehandelen. Samtidig ble det etterlatt et skriv der en lovet å levere det nye skiltet tilbake om noen år.

Så pusset vi messing på ARK en tid. Lysholm tok seg bedre ut en noensinne. Så gikk det ikke bedre enn at historien kom i Under Dusken, og derfra var ikke veien lang til Adressa. ARk var ikke nevnt ved navn. Samfundet var nevnt, og det gikk ikke lang tid før forretningsføreren fikk et ultimatum fra bryggeriet. Hvis ikke skiltet kom til rette, ville ikke gjengene og linjeforeningene lenger få billig eller gratis øl til sine fester. Forretningsføreren karakteriserte dette som en "skjebne verre enn døden" og satte i gang undersøkelser for å knipe synderne. Det bød ikke på særlige problemer å finne fram til ARK. En av de tidligere feststemte måtte ta turen over brua for å levere messingen tilbake, men eieren var heldigvis sportslig nok til å la oss få det gamle emaljeskiltet. Lysholm vil fortsette å være et begrep i all overskuelig fremtid.

Berging av skilt har alltidvært en kjær hobby i Studentersamfundet. ARK har etter hvert fått en pen samling,mange flere enn vi har plass til på veggene. De som henger oppe, går fra "Njot ikkje rusdrykk", og "Fylling forbudt" til "Sputting i denne er strengt forbode".

Av mere "normale" virksomheter gar det vært nedlagt et ganske stort arbeid i vedlikehold og oppussing. Det trenges i et rom som brukes så intensivt som vårt. En stor ansiktsløftning fikk hybelen på slutten av sekstitallet da Finansstyret bevilget penger til gulvbelegg. Tidligere var det nødvendig med maling nesten annethvert år. Omtrent samtidig brukte et medlem diplomsemesteret til å snekre nye sofabenker. "Tottobenkene" er i bruk fremdeles.

Innredningen har aldri vært permanenet. I følge en del kverulanter er det alltidrum for forbedringer. En virkelig forbedring var det å få kjøleskap for vår flytende føde. Fjernsyn har vi også hatt på hybelen, men det var ingen forbedring av standarden. Vedvarende krangling om det skulle være av eller på, gjorde atdet gikk unna på en auksjon. Antagelig er det få som går på ARK for å se på TV.

Den største forandringen av hybelen etter nyinnredningen i 1964 skjedde antagelig høsten -74. I de tidlige septemberdagen, før folk flest var på plass etter ferien, satt en del av de gamle gutta på ARK og tegnet nytt interiør. De hadde komplekser for at vi ikke hadde bardisk pålinje med de fleste andre gjengene, også ville de utvide kjørebordet bekostning av "kosekroken". Så snart de første skissene var ferdige, tok de sagen fatt. Intensjonene var de beste, men aktivistene kunne ikke berømmes for å ha forhørt seg om andres meninger.Etter at baren var montert av arbeidshestene og demontert av kverulantene tre, fire ganger, var en endelig fornøyd med resultatet.

Koordinering, planlegging of arbeidsledelse er ikke totalt ukjente begrep på ARK selv om det kan virke sånn. Det er bare ikkenødvendig å overdrive denslags i en klubb som vår. ARK skal tross alt være et fritidstilbud til mer eller mindre skoletrøtte studenter.

Oppussingene var nødvendige på grunn av den harde belastningen blant annet festingen kunne medføre. I vår midte har vi hatt både apekonger og kannibaler. Det hendte at de ville turne i takbjelkene. Et par ganger datt de ned på bordet så glasskårene føyk. Fekting med lysrør har også blitt introdusert som ny idrettsgren hos oss. Det medførte ganskeharde økonomiske belastninger, så den disiplinen måtte utgå. Da er stabling av ølflasker adskillig rimeligere, selv om det også kan medføre et visst svinn.

Festmiljøet har skiftet med medlemsstokken. For tiden er vi inne i en ganske rolig periode. Det viktigste er imidlertid at det er flokken av ivrige ARK-medlemmer som bestemmer hvordan det skal festes,og ikke den store skare av "festmedlemmer" som dukker opp ved spesielle anledninger.

De sene festaftnene understreket ARKs behov for egen bakdørsnøkkel. Vi førte en lang og intensiv kamp med Finansstyret for å få en. Før midten av sekstitallet hadde vi fått låne en ved helt spesielle anledninger, som for eksempel påskens sikringstjeneste. Etter mange påskers plettfri vandel og absolutt behov hver søndag morgen for å kjøre QST-LA, fikk vi endelig nøkkel. QST-LA er en ukentlig informasjonssending som LA1K og LA1C har fått tillatelse til å drive av Televerket. I disse sendingene serveres stoff fra hovedstyret i NRRL og gruppene som er av interesse for radioamatører. Til å begynnemed drev vi rene relesendinger for LA1C i Bergen. Vi tok i mot stoffet på 80 meter og sendte det videre på 40 meter til nord-norske amatører. Til å begynne med gikk alt på telegrafi. Den store geografiske spredningen på amatørene nordpå og skiftende, uberegnelige forhold på 40 meter har gjort at LA1K aldri har hatt samme, store lytterskare som LA1C. Senere har en gått over til telefoni, uten at det ser ut til å ha endret bildet.QST-LA sendingenegir klubben vår en del god PR, og det har sjelden vært problematisk å finne operatører til sendingene hver søndag morgen. Under testene kan det være ergerlig å måtte avbryte for å kjøre QST-LA når det er gode forhold, og vi virkelig hover inn poeng.

Frem til slutten av sekstitallet var det vanlig at alle testene ble kjørt fra klubblokalet i Samfundet. De største internasjonale konurransene går gjerne over 48 timer i strekk, og testaktiviteten har lagt beslagpå mang en lørdag/søndag på ARK. I samfundet har en dessverre alltid interferensproblemet med FK. Derfor begynte en å frakte utstyret med seg opp til NTH for å kjøre test. Antennelaboratoriet var en tid det høyest beliggende tilgjengelige sted på NTH, og vi brukte det en del. Vår TA 33 fikk gjøre nytten som test-antenne sammen med en liten to-elements quad.

NTH-skolen vokste imidlertid. Det ble bygget to sentralbygg på 13 etasjer, og det ble klart at heishustaket på det ene ville være et ideelt sted for våre antenner. Matematisk Institutt har stort sett vært velvillig innstilt til å låne ut rom i de treøverste etasjene. Vi har opparbeidet en viss goodwill der og hos vaktmesterkopset som uten videre låner oss nøkkel til taket. Antennesjauing 13 etasjer over bakken uten gelender er ikke noe for folk med svake nerver. I det siste har en del folk begynt å bry seg med at vi kanskje bør bruke sikring der oppe, men hittil har vi ikke tatt henvendelsene til følge.

Dessverre ser det ut til at de høye makter ikke er på vårt parti når vi virkelig satser stort. Alt for ofte har operatørene vært fristet til å ta seg en tur ut og se på nordlyset. Nordlys og gode kortbølgeforhold hører som kjent ikke sammen.

NRRLs årlige fylkestest på telegrafi er den testen som har brakt oss flest triumfer, og sviende nederlag. To ganger, i 1970 og -71, ble vi disket. Første gangen tolket vi testreglene spå en måte som testkomiteen ikke ville godta. Ved å ha en stasjon ferdig avstemt på hvert bånd, 80- og 40 meter og to operatører, kjørte vi de tonåndene nesten simultant. Fylkesforkortelsene fulgte riktig etter hverandre, men komiteen mente vi hadde hatt mere ennett signal på lufta om gangen.

Effektbestemmelsene for norske radioamatører var ganske antikvariske før 1973. nesten alle brøt dem, og vi ganske ettertrykkelig. I -72 hadde vi effekttrinn i drift under fylkestesten, men det var en utbredt oppfatning blant ARK-folk at vi ikke viste noen dårligere sportsånd enn klubbstasjoner flest. Trondheimgruppen var arrangør av testen det året, og mens det hele var i gang, fikk vi uventet besøk på NTH av to representanter for testkomiteen. Det var neppe ment som noen ren høflighetsvisitt, og det resulterte da også i at vi ble diskvalifisert for annen gang på rad. Vi hadde visstnok blokkert deres mottager nokså ettertrykkelig, men det er et problem som først og fremst ligger på mottagersiden. I alle fall er det høyst diskutabelt hvem som unnlot å vise sportsånd i denne situasjonen. Episoden skapte mye vondt blod mellom de to klubbene. ARK kjørte fylkestesten for låste dører året etter, og vant. Etter hvert har forholdet til Trondheimsgruppen kommet i mere normalt gjenge, heldigvis.

Økt aktivitet på lufta er sannsynligvis årsaken til at det er gått så mye tilbake med meldetjenesten. Det blir sjelden til at vi deltar i mere enn et par tre arrangementer hvert år. For tiden har vi ikke utstyr som egner seg til bruk ved idrettsarrangementer og lignende, så vi har stort sett måttet ty til Sivilforsvaret for å få noe som passer. Ulempene med lån er først og fremst at det er dårlig tid til å prøve og sjekke "traskesnakkerne" på forhånd. Det har hendt at vi har fått defekte apparater. NTHI var bitre en gang det klikket på grunn av frostskadde batterier. Ellers har vihatt en del imponerende kappløp mellom orienteringsløpere og ARKere frem til første meldepost. Det er som kjent de første løperne som er interessante. ARK trenger som regel et forsprang på en time eller to for å være på den sikre siden. Dovrestafetten representerte noe nytt da den ble introdusert i 1967. Her fikk vi prøve oss med meldetjeneste til og fra følgebil. Arrangementet fikk en nokså kort tilværelse. Etter et par sesonger ble det tatt av programmet.

ARKs utflukt til Hell er en tradisjon som har vist seg mere levedyktig selv om det har vært dårlig med regulariteten. Foruten en fin tur er noe av hensikten å få operere fra et sted med et fargerikt navn. Det pleier å vekke en viss oppsikthos engelsktalende når de får kontakt med Hell. Eget qsl-kort med motiv fra Hell jernbanestasjon har vi fått laget. Foruten stedsnavnet finner en også "GODS-EXPEDITION" på kortet. Det er vanlig prospektkort type som kan kjøpes i de fleste kiosker i byen. Ekspedisjonene til Hell er fin avstressing i det tradisjonelt fine eksamensværet i mai. Vil man ikke fullt så langt, kan man nøye seg med å nyte sola og E.C. Dahl på en takekspedisjon. De siste fine 17. mai dagene har en stor del av ARK brukt til å kjøre radiofra taket. Da dyrker vi godt kameratskap og en fin hobby til fulle.

Hvor står vi i dag?

Under vårt femti-års jubileum i 1973 kom riktig mange av de gamle medlemmene på besøk. De virket som de var fornøyde med det de fant av miljø og tone på ARK og FK. Det minnet nokså mye om deres egen tid sa de. Teknikker er derimot adskillig forandret. De myste ut over vårt kommerielle superutstyr og snakket om den tiden en måtte bygge alt selv. Antagelig er byggeaktiviteten like stor nå som noen gang før. Det har bare vist seg vanskelig å få til noe som er i klasse med kjøpegreiene når det gjelder hoved-stasjon. At ARK i fremtiden kommer til å satse på hjemmesnekret stasjon i alle ledd er lite sannsynlig. Det krever for stor og langvarig innsats. Ukesenderen er derimot adskillig mere lokkende for egenaktivitet. Her bruker en i dag kun utstyr som er laget av ARK.Det pleier å overbevise veteranene om at vi fremdeles har peiling på hva som rørerseg i boksene

I gamle dager kjørte en dessuten bare telegrafi, og det er en kunst mange av veteranene mistenker oss for å ha glemt. Mistanken er berettiget når det gjelder enkelte operatører, men ikke ARK som helhet. Fremdeles er det slik at telegrafien når gjennom der alt annet viser seg nytteløst.Vi har en del svorne telegrafi-tilhengere, og for tiden er det absolutt størst interesse for å delta i telegrafitestene. Til tross for alle nymotens greier innen amatørradio, ser det ut til at en vesentlig del av trafikken vil foregå med nøkkel også i årene som kommer.

ARK er for tiden inne i en rolig periodemed hensyn til utvikling på sendersiden. Det er blitt noen år siden vi fikk 2-meter og SSTV. Noe nytt og epokegjørende er ikke i sikte. Operasjonsmessig vil det være mest å hente på å finne bedre qth (plassering) enn Studentersamfundet. Imidlertid er hybelen på søndre sideloft vårt største aktivum. Flytting av virksomheten ville føre til at vi mistet kontakten med en vesentlig del av studentmiljøet. En mindre sentral plassering vil dessuten føre til mindre besøk. Fra å være en klubb med miljø ville vi lett forvandles til et sted man gikk for å kjøre radio eller finne verksted. Miljøet skapes ved at folk kommer innom hele dagen og er sammen on nyttige og unyttige ting. ARK er blitt et sted å være for mange av oss, og det må ARK fortsette med.

Annonsører

Vi vil her takke følgende enkeltpersoner og firmaer som har støttet oss økonomisk: A/S Elektrisk Bureau
Olaf Ellefsen
Egil G. Haug
Morsk Marconi
Tore Meisingset
NERA
PHILIPS
Standard Telefon og Kabelfabrikk A/S
UNIVAC

Akademisk Radioklubb 52 år
«En historie med slagside»

Forord

Innhold

Bakgrunnen

Stiftelsen av ARK

De første leveårene

NRF og kringkastingssaken

Veien til senderløyve

Almindelige betingelser for utstedelse av sendetillatelser

Radioutstillingen i 1926

Beretning om Trondhjems Provisoriske Kringkaster

Innsendte rapporter

Programmene

Stasjonens tekniske beskrivelse

Notat om Akademisk Radioklubb ved NTH

Slutten av tyveårene og begynnelsen av tredveårene

Midten og slutten av tredveårene I

Midten og slutten av tredveårene II

Gjenoppstandelsen etter krigen

Diverse innsatser

Den Træge Patron

Ukearbeidet

ARK på egne ben - utvikling inn i femtiårene

Mot ombygningen av Samfundet, LA1K i økende aktivitet

Seksti- og syttitallets "gigantomani". Rivende utvikling på LA1K

Diverse innsatser den siste ti-års perioden.

Hvor står vi i dag?

Annonsører

Akademisk Radioklubb 52 år «En historie med slagside»

Almindelige betingelser for utstedelse av sendetillatelser

Innsendte rapporter

Programmene

Stasjonens tekniske beskrivelse

Akademisk Radioklubb 52 år
«En historie med slagside»